Sultens Refreng av JMG le Clézio | En slags dannelsesroman

As far as I can see, this book by french author JMG le Clézio has not been translated into English, so I'm only going to write about it in Norwegian.

Jeg har ikke tidligere lest noen av le Clézios bøker, så dette var en jomfrutur for meg. Boken har nettopp kommet ut i norsk utgave på Cappelen Damm.

For meg settes boka i sammenheng med en ny litterær interesse for jøde-forfølgelsen i Paris rundt andre verdenskrig. Jeg har tidligere skrevet om Den Usynlige Broen, men også Saras Nøkkel omhandler de samme hendelsene.

Iallefall. I Sultens Refreng følger vi Ethel fra hun er ganske ung, til hun er i tyveårene ved slutten av andre verdenskrig. Ethels familie er tilsynelatende velstående, men hennes far Alexandres mange luftslottsinvesteringer bringer dem sakte men sikkert mot fallet. Selv Ethels arv etter hennes grandonkel klarer Alexandre å manipulere ut av hennes godtroende hender, og Ethel må vinke farvel til drømmen om det lilla huset grandonkelen ville bygge til henne.

Ethel fascineres av russiske Xénia, som i tidligere tider ville vært meget velstående, men som nå må leve lutfattig i eksil. Xénia er alt Ethel ønsker å være, og dermed er forelskelsen et faktum. Likevel er det klart at det er sterke grenser i forholdet deres. Når Ethel har noe å fortelle, følger Xénia bare delvis med. Det er nesten som at Xénia kompenserer for sin fattigdom gjennom å gi Ethel en følelse av mindreverdighet. Og det virker også som at Ethels "forelskelse" er betinget av Xénias rake motsetning til hennes egen situasjon. Ethel får aldri bli med venninnen hjem, og Xénia kommer stadig med lesbiske antydninger, tilsynelatende for å såre Ethel: "Dette kysset nederst på kinnet, like ved munnviken, sendte et gys gjennom Ethel. Det var et spill, en provokasjon" (s. 40). Ethels seksualitet virker lenge forvirret, men mot slutten av historien, når Ethel er litt eldre, har hun forelsket seg i en gutt.

En av de primære konfliktene i historien er forholdet mellom Ethels foreldre, Justine og Alexandre. Alexandre underholder fortsatt følelser for en tidligere flamme, og er frekk nok til å sosialisere med denne andre kvinnen når familien og venner samles på søndagene. Justine er passiv og godtar tilsynelatende denne fornærmelsen. Hun griper heller ikke inn når Alexandre insisterer på å få fullmakt over Ethels arv, selv om hun må ha visst at pengene kom til å forsvinne. Alexandre på sin side er en drømmer som ikke har helt grep på virkeligheten. Når det økonomiske fallet kommer, overlater han til Ethel å redde stumpene, og han skrumper sakte men sikkert inn i seg selv.

I forlengelse av foreldrenes inkompetanse, må Ethel trå til og være foreldre for dem. Hun kontakter advokaten deres i et forsøk på å bedre deres situasjon, og hun er sjåfør når familien "flykter" til Nice under krigen. Hun innser at "hun aldri hadde vært ung" (s. 142), og Ethel innrømmer senere at "hun ikke var glad i [foreldrene], men at hun hadde en svakhet for dem" (s. 168).

Handlingene i boken er ikke kronologisk, og tidvis er dette svært forvirrende. Vi får vite deler av en handling, men ikke hele handlingen. Forfatteren har definitivt valgt å gjøre det slik, og leseren må lese mellom linjene for å forstå hva som faktisk foregår.

Boken er delt inn i tre deler: "Det lilla huset", "Fallet" og "Stillheten". "Det lilla huset" representerer Ethels naivitet og drømmer, før hun ser faren for det han virkelig er, og før krigen bryter ordentlig ut.

"Fallet" representerer familiens økonomiske fall, men også Frankrikes fall i forhold til at de legger seg flate ovenfor Hitlers direktiver. Ethel omtaler de mange "salongsamtalene" hvor politikk og alt annet blir diskutert, som en opptakt til familiens fall: "Ja, all den snakkingen, dette tompratet! Sånn må det ha vært i salongen på Titanic da den gikk ned!" (s. 73).

"Stillheten" representerer familiens stillhet, og stillheten etter at gjestene deres slutter å komme på besøk. Men det representerer også stilltielsen og ansvarsfraskrivelsen rundt deporteringen av franske jøder. Le Clézio balanserer i så måte historien om Ethel og familien hennes med historien om noen av krigens hendelser i Frankrike. "Men den dype stillheten som hvilte over dette stedet i hjertet av Paris, rett overfor Allée des Cygnes, den kunne ingenting oppsluke" (s. 183).

Sultens Refreng er en svært kompleks roman som krever en våken leser. Romanen er ganske mørk, men det er likevel håp: "Slik våknet hjertene deres og kom ut av vinterdvalen. De fant tilbake til hvert sekund av minnene sine, selv om det ikke var den samme uskylden. De kunne huske at de hadde vært lykkelige" (s. 174).

Jeg har til sist lyst til å kommentere tittelen, Sultens Refreng. Fortelleren, som later til å være en versjon av le Clézio selv, avslører at han er Ethels sønn. I så måte kan man si at sulten på en måte går i arv, eller repeteres, på samme måte som historie gjør. Sult er et motiv i boken, særlig under krigen. Men det er også en annen type sult her: sulten etter å komme seg ut av en vanskelig situsjon, og her blir Ethel ironisk nok et refreng eller en repetisjon av Xénias historie. Ethel har også en sult etter menneskelig kontakt, og det er nok derfor hun godtar Xénias overlegenhet. Men Ethel uttrykker også en sult etter å kjenne sine foreldres historie: "Det var blitt for sent å få vite sannheten, få høre den virkelige historien om dem..." (s. 168). På samme måte repeterer fortelleren/forfatteren denne sulten, og ønsker gjennom denne boken å berette sin mor, Ethels historie.