Wednesday, 29 February 2012

Jenta med Snø i Håret av Ninni Schulman | Velskrevet hverdagskrim

As far as I know, this book has not been translated into English (but it should be!!), so I'm writing about it in Norwegian only.

Jeg regelrett slukte Jenta med Snø i Håret av Ninni Schulman, som nettopp ble utgitt på Cappelen Damm i Norge. Dette er en ekstremt velskrevet krim med nydelig språklig flyt som gjør boken en nytelse å lese. Har vi kanskje en ny svensk krimdronning i Ninni Schulman? Jeg akter iallefall å følge hennes forfatterskap videre, for denne boken overbeviser virkelig.

I en liten by i Nord-Sverige forsvinner tenåringsjenta Hedda sporløst på nyttårsaften. Samtidig dukker det opp et ukjent lik av en jente på Heddas alder. Er det noen sammenheng mellom de to hendelsene? Politiet i Hagfors får en svært vanskelig oppgave, og når personlige anliggende begynner å knyttes til saken, er det få som klarer å holde hodet kaldt.

Vi møter også den nyskilte journalisten Magdalena som nettopp har flyttet tilbake til Hagfors med sin lille sønn Nils. Madgalena kaster seg hodestups inn i spekulasjoner rundt både forsvinningen og mordet, og snart har hun oppdaget noe som både setter hennes eget liv, og Nils', i fare.

Samtidig prøver den unge jenta Sonya å klamre seg til livet, selv om det ikke akkurat ser lyst ut for henne. Ettersom hun ikke lenger er "til nytte" for de som holder henne fanget, er det bare et spørsmål om tid før hun også forsvinner, på lik linje som hennes søster Ana.

Det er ekstremt lett å komme inn i denne krimboken. Karakterene er troverdige og språket har en fin flyt, samtidig som handlingen hele tiden drives framover. Jeg ble totalt oppslukt av karakterene og krimplottet, og klarte ikke å legge boken fra meg før siste side.

Noe av det som gjør handlingene i boken troverdig og ekte, er forholdene mellom familier. Et sterkt tema er skillsmisse og samlivsproblemer. Magdalena er nettopp skilt og sliter med å takle eksmannens nye liv med ny kjæreste, og sønnens forvirring. Heddas far føler ikke lenger en tilknytning til sin kone, men når datteren forsvinner tvinges han til å bli ved hennes side. Flere mannsfigurer i boken mishandler kvinnene i sine liv. Politikvinnen Petra sliter med dårlig samvittighet ovenfor sin mann ettersom hun jobber så mye. Det er mange hemmeligheter bak veggene på de tilsynelatende fredelige husene i byen.

Forholdet mellom foreldre og barn er også et sentral tema. Her handler det mye om kommunikasjon og hemmeligheter. Nils sliter med å venne seg til sin nye tilværelse hvor han bare ser sin far annenhver helg. Heddas foreldre blir overrasket når politiet kan fortelle dem at Hedda hadde et forhold til en 25-åring. Politikvinnen Petra, som hele tiden har trodd at hennes barn forteller henne alt, begynner etterhvert å innse at datteren skjuler ting for henne. Politimannen Christer begynner å se sider av sin far som han ikke vet om han kan leve med.

Knuste drømmer og illusjoner er en sterk drivkraft i mange av handlingens ledd. For Magdalena er det hennes familieliv som har gått under, mens for Sonya er det hennes drøm om en bedre fremtid som nå ligger i grus. Christer takler ikke muligheten for at hans illusjon om hvem hans far egentlig er, kan vise seg å være feil. Det er mange såre følelser både oppover og nedover i slektstrærne i boken.

Jeg vil ikke si så mye mer om boken i frykt for å avsløre noe. Jenta med Snø i Håret sitter som et skudd og heldigvis foreligger en oppfølger i svensk utgave i disse dager. Dette er virkelig en stor og god leseropplevelse (om en krim kan være god?), og jeg nøt virkelig hver eneste side. Jenta med Snø i Håret anbefales på det varmeste! Gjør den til årets påskekrim, eller les den med én gang. Du kommer ikke til å angre!

Kobling

Tuesday, 28 February 2012

Sultens Refreng av JMG le Clézio | En slags dannelsesroman

As far as I can see, this book by french author JMG le Clézio has not been translated into English, so I'm only going to write about it in Norwegian.

Jeg har ikke tidligere lest noen av le Clézios bøker, så dette var en jomfrutur for meg. Boken har nettopp kommet ut i norsk utgave på Cappelen Damm.

For meg settes boka i sammenheng med en ny litterær interesse for jøde-forfølgelsen i Paris rundt andre verdenskrig. Jeg har tidligere skrevet om Den Usynlige Broen, men også Saras Nøkkel omhandler de samme hendelsene.

Iallefall. I Sultens Refreng følger vi Ethel fra hun er ganske ung, til hun er i tyveårene ved slutten av andre verdenskrig. Ethels familie er tilsynelatende velstående, men hennes far Alexandres mange luftslottsinvesteringer bringer dem sakte men sikkert mot fallet. Selv Ethels arv etter hennes grandonkel klarer Alexandre å manipulere ut av hennes godtroende hender, og Ethel må vinke farvel til drømmen om det lilla huset grandonkelen ville bygge til henne.

Ethel fascineres av russiske Xénia, som i tidligere tider ville vært meget velstående, men som nå må leve lutfattig i eksil. Xénia er alt Ethel ønsker å være, og dermed er forelskelsen et faktum. Likevel er det klart at det er sterke grenser i forholdet deres. Når Ethel har noe å fortelle, følger Xénia bare delvis med. Det er nesten som at Xénia kompenserer for sin fattigdom gjennom å gi Ethel en følelse av mindreverdighet. Og det virker også som at Ethels "forelskelse" er betinget av Xénias rake motsetning til hennes egen situasjon. Ethel får aldri bli med venninnen hjem, og Xénia kommer stadig med lesbiske antydninger, tilsynelatende for å såre Ethel: "Dette kysset nederst på kinnet, like ved munnviken, sendte et gys gjennom Ethel. Det var et spill, en provokasjon" (s. 40). Ethels seksualitet virker lenge forvirret, men mot slutten av historien, når Ethel er litt eldre, har hun forelsket seg i en gutt.

En av de primære konfliktene i historien er forholdet mellom Ethels foreldre, Justine og Alexandre. Alexandre underholder fortsatt følelser for en tidligere flamme, og er frekk nok til å sosialisere med denne andre kvinnen når familien og venner samles på søndagene. Justine er passiv og godtar tilsynelatende denne fornærmelsen. Hun griper heller ikke inn når Alexandre insisterer på å få fullmakt over Ethels arv, selv om hun må ha visst at pengene kom til å forsvinne. Alexandre på sin side er en drømmer som ikke har helt grep på virkeligheten. Når det økonomiske fallet kommer, overlater han til Ethel å redde stumpene, og han skrumper sakte men sikkert inn i seg selv.

I forlengelse av foreldrenes inkompetanse, må Ethel trå til og være foreldre for dem. Hun kontakter advokaten deres i et forsøk på å bedre deres situasjon, og hun er sjåfør når familien "flykter" til Nice under krigen. Hun innser at "hun aldri hadde vært ung" (s. 142), og Ethel innrømmer senere at "hun ikke var glad i [foreldrene], men at hun hadde en svakhet for dem" (s. 168).

Handlingene i boken er ikke kronologisk, og tidvis er dette svært forvirrende. Vi får vite deler av en handling, men ikke hele handlingen. Forfatteren har definitivt valgt å gjøre det slik, og leseren må lese mellom linjene for å forstå hva som faktisk foregår.

Boken er delt inn i tre deler: "Det lilla huset", "Fallet" og "Stillheten". "Det lilla huset" representerer Ethels naivitet og drømmer, før hun ser faren for det han virkelig er, og før krigen bryter ordentlig ut.

"Fallet" representerer familiens økonomiske fall, men også Frankrikes fall i forhold til at de legger seg flate ovenfor Hitlers direktiver. Ethel omtaler de mange "salongsamtalene" hvor politikk og alt annet blir diskutert, som en opptakt til familiens fall: "Ja, all den snakkingen, dette tompratet! Sånn må det ha vært i salongen på Titanic da den gikk ned!" (s. 73).

"Stillheten" representerer familiens stillhet, og stillheten etter at gjestene deres slutter å komme på besøk. Men det representerer også stilltielsen og ansvarsfraskrivelsen rundt deporteringen av franske jøder. Le Clézio balanserer i så måte historien om Ethel og familien hennes med historien om noen av krigens hendelser i Frankrike. "Men den dype stillheten som hvilte over dette stedet i hjertet av Paris, rett overfor Allée des Cygnes, den kunne ingenting oppsluke" (s. 183).

Sultens Refreng er en svært kompleks roman som krever en våken leser. Romanen er ganske mørk, men det er likevel håp: "Slik våknet hjertene deres og kom ut av vinterdvalen. De fant tilbake til hvert sekund av minnene sine, selv om det ikke var den samme uskylden. De kunne huske at de hadde vært lykkelige" (s. 174).

Jeg har til sist lyst til å kommentere tittelen, Sultens Refreng. Fortelleren, som later til å være en versjon av le Clézio selv, avslører at han er Ethels sønn. I så måte kan man si at sulten på en måte går i arv, eller repeteres, på samme måte som historie gjør. Sult er et motiv i boken, særlig under krigen. Men det er også en annen type sult her: sulten etter å komme seg ut av en vanskelig situsjon, og her blir Ethel ironisk nok et refreng eller en repetisjon av Xénias historie. Ethel har også en sult etter menneskelig kontakt, og det er nok derfor hun godtar Xénias overlegenhet. Men Ethel uttrykker også en sult etter å kjenne sine foreldres historie: "Det var blitt for sent å få vite sannheten, få høre den virkelige historien om dem..." (s. 168). På samme måte repeterer fortelleren/forfatteren denne sulten, og ønsker gjennom denne boken å berette sin mor, Ethels historie.

Friday, 24 February 2012

På Rømmen av Alan Lazar | Et hundeliv!

På Rømmen (Roam) av Alan Lazar kommer ut i norsk utgave på Cappelen Damm i mars. Jeg fikk gleden av å lese boken, og det var en overraskende sjarmerende opplevelse!

Jeg tror aldri jeg har lest en bok som denne før. Det meste er skrevet fra hovedhunden Nelsons perspektiv. Nelson er en liten blandingshund som finner sin Store Kjærlighet i sin første eier Katey. Nelson er nysgjerrig og utforsker hagen og området Katey tar med Nelson på tur i, med snuten sin. Men én dag kommer Nelson bort fra huset, og finner ikke tilbake igjen. Dette blir starten på en lang reise, en hundens dannelsesreise, som fører Nelson over hele USA, fra gode mennesker til mindre gode mennesker, fra andre hunder til gråulver, fra trygge steder til farlige situasjoner.

Hele tiden har Nelson ett ønske: å gjenforenes med sin Store Kjærlighet. Denne kraften trekker Nelson fra ett sted til ett annet, og fra dødens fristende hvile, tilbake til livets utrygge rammer. Etter åtte års vandring er det de merkeligste omstendigheter som leder til en rørende gjenforening som gir historien en siste uforglemmelig tvist.

Det er noe ekstremt forfriskende med den typen narrativ som er valgt. Leseren orienteres gjennom Nelsons øyne (og nese!). Vi ser menneskene og hendelsene i menneskenes liv på avstand, gjennom et filter der ord er meningsløse. Etterhvert lærer Nelson seg å lese menneskene rundt seg bedre, men narrativen beholder en slags enkelhet der vi er fri for "drama" og overdrivelser. Nelson observerer hendelser og forstår dem utifra sitt register. Hovedsaklig er det lukter som danner grunnlaget for Nelsons tanker og forståelser.

Det er også en ovenstående forteller i historien som til tider gir oss korte beskrivelser av mennesker eller dyr Nelson blir kjent med. Disse bidrar til at historien får mer dybde, men når Nelson blir adskilt fra en ny venn, forlater vi uvitende denne vennen. Ettersom vi altså har en narrativ preget av hundens perspektiv, og en mindre informerende tredjepersonsforteller, er det mye opp til leseren å spekulere eller lese mellom linjene hva som skjer.

Nelson møter flere typer mennesker gjennom sine vandringer, og vi får innblikk i mange forskjellige typer menneskelig natur - særlig i forhold til hunder. Vi får innblikk i Nelsons endrede syn på mennesker ettersom han får mindre og mindre positive opplevelser med mennesker, og større og større avstand til minnene om den Store Kjærligheten: "Han følte seg ambivalent og splittet av lukten av mennesker og deres verden. En gang hadde han følt seg trygg der, men nå føltes disse luktene på mange måter truende for ham" (192).

Dette høres kanskje ut som en barnebok, men det er det ikke. Problemene de voksne rundt Nelson har, er voksne problemer. Men Nelsons løsning er alltid klar: gi varme, kjærlighet og et trøstende slikk på en hand eller i ansiktet.

Språket i boka er vakkert og flyter fint, og det var rett og slett med stor nytelse jeg leste På Rømmen. Utallige beskrivelser av lukter i naturen, Nelsons utrettelige ønske om å gjøre godt for de menneskene (eller dyrene) han er glad i, gir boken varme, og det er ingen tvil om at forfatteren Alan Lazar har en sterk kjærlighet for hunder: "Han hadde ikke noe ego, men hvis han hadde reflektert over hva han hadde oppnådd den kvelden, slik et menneske ville ha gjort, kunne han ha følt seg stolt over hvilken kolossal magisk kraft hunder kunne ha" (294).

På Rømmen er rett og slett en bok til å bli glad av, og i. Jeg fikk min første hund for ett år siden, og det å lese denne boken ga meg dermed enda større mening. Jeg føler at jeg kanskje har litt mer innsikt i Shadows tanker, og at jeg dermed har litt mer forståelse når han er rampete eller utålmodig.

På Rømmen er en perfekt bok for alle som har hund, som vil ha hund, som er glad i hunder, som jobber med hunder... Kos deg med den! Og så koser du litt ekstra med hunden i ditt liv.

Thursday, 23 February 2012

Nattens Sirkus/ The Night Circus by Erin Morgenstern | Et mørkt spill/ A Dark Game

There is an English review just below the Norwegian one.

Jeg holder meg rundt slutten av 1800-tallet i en verden der magi fortsatt er mulig. Cappelen Damm har nettopp utgitt den norske utgaven av Nattens Sirkus av Erin Morgenstern, som er en veldig annerledes type fantasy-roman som forfører oss inn i le Cirque des Rêves' mystikk.

Kjernen i denne historien er to motstandere, to representanter for ulike syn på magi. Den fantastiske "illusjonisten", Trollmannen Prospero, finner plutselig ut at han har en datter, Celia, med et naturtalent for manipulasjon. Han utfordrer en gammel bekjentskap, den skyggeløse Alexander. Som svar adopterer Alexander foreldreløse Marco, som virker lovende. Konkurransens regler er uklare, men barna er bundet til en vinner kan kåres.

De magiske metodene som brukes er svært forskjellige. Mens Celia må lære å kontrollere sitt sterke temperament og å lege seg selv gjennom tankekraft, leser Marco utallige bøker, lærer bindinger og besvergelser. Det er ikke så mye en kamp mellom det gode og det onde, som yin/yang eller Janus; to ulikheter som utfyller hverandre.

Som arena for konkurransen oppstår det grensesprengende le Cirque des Rêves. Celia og Marco vet fortsatt ikke spillets regler, og må i blinde komme med trekk og mottrekk. Marco avslører tidlig hvem hans konkurrent er, mens Celia ikke klarer å gjennomskue Marcos magi som gjør at han fremstår som ubetydelig. Fra hvert sitt "hjørne" kontrollerer de sirkuset i større og større grad. Nye telt dukker opp med magiske innretninger som bryter fysikkens lover. Menneskene som er involvert i sirkuset eldres tilsynelatende ikke, og ingen har hatt så mye som en forkjølelse siden sirkusets oppstart. Åpningsilden som brenner hvitt slokkes aldri, selv ikke når sirkuset flytter fra sted til sted. Etterhvert begynner flere å sette spørsmålstegn ved mysteriene rundt sirkuset, noe som får fatale følger. Samtidig finner Celia endelig ut hvem hennes konkurrent er, og de magiske teltene Celia og Marco skaper blir kjærlighetserklærlinger til hverandre. Men om en vinner på død og liv må kåres, er det noe håp for kjærligheten deres? Og kan en "vanlig dødelig" redde le Cirque des Rêves, som sakte men sikkert begynner å vise sprekker?

Når sirkuset beskrives, er det med en god del mystikk. Selv for den mest drevne sirkus-gjenger er steder holdt i mørket, og det vil "alltid finnes kroker som er og forblir uutforsket, dører som er og forblir uåpnet" (s. 367). I forhold til konkurransens skjulte regler er det som om både vi som lesere, og Celia og Marco, er holdt i mørket som illusjonisten holder sitt publikum i. Men Morgenstern holder også oss i mørket i en videre forstand. Karakterene blir vi kun kjent med på avstand, vi får ikke innblikk i deres innerste tanker og følelser. Jeg kan bare anta at Morgenstern i det lengste ønsket å holde den samme mystikken for boken som helhet, som for sirkuset og konkurransen.

Et sterkt gjengangermotiv i Nattens Sirkus er ideen om å være fanget. Celia og Marco er bundet av ringer som er brent inn i fingeren deres, og er dermed fanget i en situasjon de har liten kontroll over. Samtidig er alle de andre som er involvert i sirkuset også uvitende fanget i sirkuset som Celia og Marco hele tiden manipulerer. En av karakterene forteller historien om trollmanen Merlin som ble fanget i et tre, og som dermed spredte sin essens utover hele verden. Samtidig møter vi den utenforstående Bailey som ikke lar seg binde av sine egentlige forpliktelser, og gjennom sin frigjørelse er avgjørende i å redde situasjonen. Bailey er også en slags lavtfødt helt man ofte finner i fantasy, ettersom han spiller en avgjørende rolle på tross av at han ikke har noen av de magiske egenskapene andre karakterer har.

Et annet viktig motiv er kort, både spillkort og tarotkort. Illusjonister jobber gjerne med spillkort, mens spåkoner jobber med tarot. Lesning av fremtiden (og fortiden) står sentralt i boken, og vi får her oppfylt kravet til profetier og skjebne som fantasy-sjangeren krever.

Drøm er også et motiv i boken, noe som selvsagt også kommer til uttrykk i sirkusets navn, le Cirque des Rêves, eller Drømmenes Sirkus. Fan-basen deres kaller seg Rêveurs, Drømmerne, og man kan argumentere med at sirkuset er laget av Celia og Marcos drømmer, og holdes sammen nettopp av drømmere som Bailey. Dessuten vekker det også assosiasjoner til Shakespeare (som er nevnt opptil flere ganger i boken), som ofte mot slutten inkluderer hint om at skuespillene bare er drømmer, som for eksempel i A Midsummer Night's Dream:

If we shadows ha
ve offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream

Nattens Sirkus er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge, noe som både bidrar til spenning og forvirring. Ofte får vi referanse til noe som har skjedd i fortiden, men som vi enda ikke har lest om, eller vi må vente flere kapitle til å lese den videre utviklingen av en spesiell situasjon. Det er tre typer kapitle i boken. Den første er kapitle som forteller selve historien, og i disse hopper tidsperspektivet frem og tilbake. Den andre typen beskriver "din" opplevelse når du besøker sirkuset. Luktene, synene, opplevelsene. Disse er spredt over hele boken, og utgjør det aller første og det aller siste kapitlet (og overrasker her!). Den tredje typen kapittel er viet til ett spesielt telt eller element i sirkuset, oftest av typen som er skapt av Celia eller Marco. Morgenstern maner virkelig frem magien i sirkuset, og du føler at du er der, eller iallefall at du ønsker å være der. Jeg gjorde iallefall det.

Nattens Sirkus har, i likhet med andre bøker i sin sjanger, en nostalgi og lengsel for en tid da magi var ansett som en del av livet. Som Alexander påpeker: "De klamrer seg til troen på at magi ikke er annet enn et fiffig knep, for hadde de våget å tro at den er ekte, ville de ha mistet nattesøvnen og blidd redde for sine egne skygger." (s. 468). Likevel, bøker som Nattens Sirkus vekker magi til live, og gir romantikere som meg grunnlag til fortsatt å tro at magi eksisterer.

The Night Circus by Erin Morgenstern | A Dark Game

I continue to read about the end of the 1800s in a world where magic is still possible. The Night Circus by Erin Morgenstern is a different kind of fantasy novel which seduces us into the mystery of le Cirque des Rêves.

At the core of this story we find two opponents, two representatives for different views on magic. The fantastic "illusionist" Prospero is surprised to find he has a daughter, Celia, who is a naturally taltented manipulator. Challenging his old aquaintance Alexander, who casts no shadow, Alexander adopts the promising orhpan Marco. The rules of the competition are unclear, but the children are bound until one of them is victorious.

The magic methods used are very different. Whilst Celia is learning how to control her strong temperament and healing herself through thoughts, Marco is reading countless books, learns bindings and spells. It is not so much a fight between good and evil, and yin/yang or Janus: two opposites that complete each other.

The limitless le Cirque des Rêves is created as arena for the competition. Celia and Marco are still kept in the dark about the rules of the game, and draw blindly. Marco soon reveals who his competitor is, whilst Celia is unable to see through the magic Marco is using to seem unimportant. From their respective "corners" they control the circus more and more. New tents with magic features that defy the law of physics appear. The people involved with the circus seem not to age, and no one has had as much as a cold since the circus opened. The opening fire which burns white never dies, even when the circus moves from place to place. Eventually people start questioning the mysteries surrounding the circus, with fatale results. At the same time Celia finally discovers who her competitor is, and the magical tents Celia and Marco create become love letters to each other. But if a winner must on life or death be found, is there any hope for their love? And can a "mere mortal" save le Cirque des Rêves, which slowly but surely is bursting at the seams?

The circus is described with a large chunk of mystery. Even the most eager circus goer is being kept in the dark, there will always be parts which remain unexplored, doors that remain unopened. In terms of the hidden rules for the competition, both the readers and Celia and Marco are kept in the dark in the same way an illusionist keeps his/her audience in the dark. But Morgenstern also keeps the readers in the dark in a larger sense. We only get to know the characters on a distance, we do not get to see their innermost thoughts and feelings. I can only assume that Morgenstern as far as possible wanted to maintain the same type of mystery for the novel as a whole, as for the circus and the competition.

A strong repetetive motif in The Night Circus is the idea of imprisonment. Celia and Marco are bound by rings burnt into their finger, and are thus trapped in a situation beyinf their control. At the same time, the other people involved in the circus are also unknowingly trapped in the circus Celia and Marco constantly manipulate. On of the characters tell the story about the wizard Merlin who got trapped in a tree, and who then spread the essense of his being all over the world. Simultaneously we meet Bailey, who does not belong in the circus, and who refuses to be bound by his own duties. Through his liberation he is crucial for rescuing the situation the circus is in. Bailey is also a sort of low born hero one often finds in fantasy, as he plays a determining part despite not having any of the magical skills other characters have.

Another motif is cards, both playing cards and tarots. Illusionists often work with playing cards, whilst soothsayers work with tarots (both belong in a circus). The reading of the future (and the past) is central in the book, and we here fulfill the demand of prophecy and destiny required in the fantasy genre.

Dream is also a motif in the book, which of course is visible through the name of the circus, le Cirque des Rêves, or the Circus of Dreams. Their fan base call themselves Rêveurs, the Dreamers, and you can argue that the circus is created by Celia and Marco's dreams, and is being held together precisely by dreamers such as Bailey. It also gives associations to Shakespeare (who is mentioned several times in the novel), which towards the end of his plays often hinted that it was all a dream, as in A Midsummer Night's Dream:

If we shadows have offended,

Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream

The Night Circus is not written in chronological order, which contributes both to suspense and confusion. We often get references to something that's happened in the past, but that we have not read about yet, or we have to wait several chapters to know what happens next in a specific situation. There are three types of chapters in the novel. The first type is chapters that tell the story itself, and these skip back and forth in time. The second type describes "your" experience of the circus. The smells, the sights, the experiences. These are spread throughout the book, and make up the first and last chapter. The third type concentrates on one specific tent or element in the circus, often one that is created by Celia or Marco. Morgenstern really brings out the magic of the circus, and you feel that you are there, or at least that you want to be there. At least I did.

The Night Circus has, similar to other books in its genre, a nostalgia and longing for a time when magic was seen as part of life. Alexander points out: "They cling to the belief that magic is nothing but a neat trick of hand, because had they dared believe it was real, they would not sleep at night and fear their own shadows" (my bad translation, p. 468 of the Norwegian edition). All the same, books like The Night Circus brings magic to life, and gives romantics like me a reason to keep believing in the existence of magic.

Tuesday, 21 February 2012

The Children’s Book by A. S. Byatt | Innocence and Experience

Wow, wow, wow. The Children’s Book is simply a stunning book, in all ways. From the beautiful cover, to the captivating plot (or plots!), the authentic and unique characters, to the prose itself, Byatt has me enthralled. It is the perfect read after The Ladies of Grace Adieu, and a great resource for reading The Fall of Giants. But more than that, it is great, no, excellent literature in its own right.

As a former student of literature, The Children’s Book really beckons to be read through the lens of the literary critic. The story is set between 1985 and 1919. The story focuses on a few families who are connected in different ways. Olive and Humphry Wellwood have a number of children together (and apart!), but while Olive is busy writing children’s’ books, it is her sister Violet who does all the “mothering”. Of their children, it is the two eldest, Tom and Dorothy who play the largest parts in the story. Humphry’s brother Basil is married to Katharina, and they are the parents of beautiful Griselda and the wannabe anarchist Charles/Karl. The widower Prosper Cain is the father of Julian and Florence. Prosper has an old friend called Benedict Fludd, a pottery artist. He has two daughters, Imogen and Pomona, and a son Geraint with his wife Seraphita. But their household soon expands when the runaway Philip enters the picture. Tom and Julian come across Philip who is trying to hide in the museum Prosper works at. Once Philip has settled at Purchase House, his sister Elsie finds him there and becomes a maid. Confused yet? Confusion about all the children in the story seems to be part of the plan. The author leaves hints that some of the children might not turn out to be who they thought they were. And some of the kids do not want to be what they are. There is a strong sense that identity and parentage is all jumbled up. The children in The Children’s Book aren’t what they want to be, or wish to be something they’re not. This creates a lot of the conflicts and tensions, but also the movements and the developments in the novel. On a larger scale, this discontent with identity seems to comment on the discontent of their generation as a whole.

To consider some of the issues of identity, we have the Wellwood family where it turns out that some of the children are not Olive and Humphry’s, but either/or. Once the children find out, they are both repulsed and at a loss. On top of that, there is unwillingness from the adult’s side to confront the issues, so the children are left to deal with it on their own. Olive has written stories for all the children, stories which partly constitute the identity of each child. But her obsession with Tom’s story drowns all the other children out, and to too large an extent overrides Tom’s own personal search for his own identity separate from his mother’s.

For the other Wellwoods, Charles/Karl has perhaps the most obvious identity crisis. He rejects his parents lavish lifestyles (at least in his mind), and refuses to follow in his father’s banking footsteps. Adding Karl Marx’ name to his, the name split is the physical manifestation of his identity crisis, to the extent that he even signs letters with his dualism.

Geraint, artist Benedict Fludd’s son mirrors Charles/Karl in rejecting his father’s life. Ironically, he desires Charles/Karl’s easy life where money is not always just out of reach. Basil Wellwood decides to help Geraint in his pursuit for a banking career, and finds in Geraint the son he never had.

There seems to be a sense of “adoptions” or “fostering” in the book. As Geraint moves on to the Wellwood family, Benedict has a new son in Philip Warren, who wishes to learn the pottery craft. And soon, Benedict’s daughter, Imogen, is “adopted” by Prosper Cain to help her onwards in life. The consequence is often that the “original” children feel abandoned or ignored. Early in the novel, Violet is teaching the children about cuckoos, and we cannot ignore the parallel:

“ ‘…They burrow. They lay their eggs secretly in other birds’ nests, among the other eggs./ And the foster mother – a willow-warbler, maybe, a bunting perhaps, feeds the stranger fledgling as though it was her own, even when it grows much large than she is, even when it is almost too large for the nest, it cries for food and she answers…’

‘What happens to her real children?’ asked Hedda.

‘Maybe they leave early,’ said Violet vaguely.

‘It pushes them out,’ said Dorothy. ‘You know it does…/ And the parents go on feeding it…’ “ (p. 91).

Sexuality is also a very strong theme in the novel, and also relates to notions of identity crisis. Julian is at the start of the novel convinced he is gay, but later he expresses passionate feelings about one of the female heroes of the story. We also learn that the Fludd girls have a very confused notion of sexuality, and we can tell that there are dark secrets hidden there. Elsie, Philip’s sister, is seduced by an older man who repeatedly advocates female sexual liberty, yet abuses their trust. Later, another young woman falls into his snare. Geraint has strong feelings for Florence Fludd, but seeks out prostitutes because he does not know how to deal with his feelings for Florence. And beautiful, handsome Tom gets a less than pleasant encounter with sex at boarding school, and seems to go asexual after that.

Adult sexuality definitely affects the children. There are incestuous suggestions. Olive’s bias in favour of Tom sometimes takes on an incestuous quality. Randy Humphry is drunk one night and confesses, after groping one of his “daughters” that she is not his real daughter, and so it is ok. As for the Fludd daughters, it is clear that there is definitely something fishy about their father’s jealous love of them. And when Prosper Cain suggests to Benedict that Imogen should move in with himself and his daughter in order to get an education, Prosper notes to himself that he feels like a suitor. This incident takes on a deeper meaning later in the story.

Sexuality is also connected to gender, and there is a clear gender struggle going on in the society of the novel. For Olive, marrying Humphry was a way out of a life in poverty. Although she loves him, she accepts his infidelities in a way that makes me feel that she’s almost prostituting herself to ensure that she’ll go on living the life she is now used to. But as a contrast to this, at the beginning of the novel Olive actually becomes the main bread winner in the family, and ironically has to help support one of Humphry’s mistresses and their illegitimate child. There is a really strange power dynamic here.

The fight for women’s right to vote is a central backdrop in the novel. One of Olive and Humphry’s children, Hedda, decides to join this struggle. Her older sister, Dorothy, struggles for women’s rights in a less obvious way, since she’s determined to become a doctor: “women must do everything more competently, more carefully, with more unrelenting discipline than men” (p. 581). Elsie, finding herself at the bottom of the pile as a fallen woman from no means after giving birth to her illegitimate child, but with the help of her three “fairy godmothers”, she manages not only to keep her dignity, but also to rise above her situation and become a teacher.

On the other side of the spectrum you find Florence Cain and Griselda Wellwood, who has the means to become anything, if they so choose, but who find it hard to find meaningful occupation. They lack Dorothy’s determinedness, or Imogen’s talents, and they feel impotent.

The idea of playing is an important motif in the novel. Olive is a writer of children’s books, but there are other writers, including Tom, Humphry and Julian. The families are often involved in plays as well, both for their own enjoyment, as well as more professionally. Dorothy finds out that she is linked to a German family, the Sterns, who work with puppets and puppet plays. There is a tension between playing, acting, being less real even than a puppet, and actually being real. Tom at some point states that he wishes not to be real. It is almost as if he would prefer only his fictional self, Tom Underworld, to be real.

The tension between real and unreal is strengthened in the tension between art and nature. Nature also plays a huge part in the novel, in a time when people move further and further away from nature. Philip tries to copy, to duplicate nature in his art. However, when he comes across pots Benedict made depicting sexual nature in an unnatural way, he deals with it by pretending he has not seen them. The author Herbert Methley uses his writing in an attempt to influence nature, and nature to influence his art; for him the two are seemingly co-dependent. And Olive feeds of her children in order to write their stories.

In the process of reading The Children’s Book I realised how much can be said about this novel just based on its title, which is deceivingly simple. At first glance it seems to refer to the books Olive wrote for her children. However, the novel emphasises how in this period, books for children were the most successful, even for adults. Kim, Alice in Wonderland, Peter Pan, etc, are all clear references. But the title also seems to refer to the fact that we are dealing with a generation of children, Peter Pans who refuse to grow up. At the end of the novel, however, the war forces them to grow up; they are transformed into “old-young men”.

The Children’s Book is also very much a novel about stories and writing. There are references to stories throughout, and the structure of the novel, with parallel stories and people repeating each other, supports this. The novel is extremely neat, and Byatt chews over a huge part of British (and European) history with assured elegance. The story is almost too rich, and relationships between the characters mingle, cross and criss-cross each other in a brilliant way. It is shocking, provoking, moving, everything a great story should be.

Friday, 3 February 2012

The Ladies of Grace Adieu by Susanna Clarke | Oh unadultered joy!

After primarily having read detective fiction as of late, it was a pure pleasure to read Susanna Clarke’s The Ladies of Grace Adieu and other stories. And it was such a bargain too, on sale at Exclus1ve Books for a mere R37. I haven’t read the novel Clarke is famous for, Jonathan Strange & Mr Norrell, but now I think I’ll make efforts to read it after all.

The Ladies of Grace Adieu and other stories is a collection of short stories about magic and fairies in Britain. The stories are all set back in time, from the 1500s to the 1800s, where fairies were more commonly found, both in nature and in literature. What impressed me with this collection was not only the intriguing stories, but also Clarke’s way of changing tones and voices for the different narrator’s of each story. “The ladies of Grace Adieu” and “Mrs Mabb” have very clear nudges to Austen’s playful language and style: “Fanny’s husband was the curate of Kissingland, a person of no particular importance in the society of the place, who baptised, married, and buried all its inhabitants, who visited them in their sick-beds, comforted them in their griefs, and read their letters to them if they could not do it for themselves” (p.66). “On Lickerish Hill” has more of a Moll Flanders type of narrator. “Mr Simonelli or the Fairy Widower” is in Emily Brontë’s tradition of a darker, more gothic tale with a diary narration.

There are numerous references to British folklore and fairytales as well as literary connotations to Christina Rossetti’s “Goblin Market”, Shakespeare’s A Midsummer Night’s Dream, the many renditions of Rumpelstiltskin, and Neil Gaiman’s Stardust. I am convinced Clarke must have had a blast writing it, because I sure had fun reading it!

“On Lickerish Hill” is an interesting and refreshing take on the Rumpelstiltskin story. I am charmed and amused by the narrator’s spellings, and I just love how the story progresses. Throughout the stories there is a tension between mockery and admiration for so-called scholars, and this is comes across perfectly in this story. Further, here we also find, as in many of the other stories, a female cunning that is both laugh-out-lout funny at times, and rubbing-hands-together satisfying.

“Mrs Mabb” is an awesome response to the notion of female hysteria in the Victorian age. Miss Moore has been abandoned by her lover, Captain Fox, in favour of the mysterious and elusive Mrs Mabb. Miss Moore makes several attempts to find Mrs Mabb’s house so that she can confront her lover, but every time she tries, she wakes up hours later, exhausted, wounded and babbling incoherently. Soon, Miss Moore’s hysteria is common knowledge: “She heard Hebe, Marjory, Joan or Nan observe to the others that Miss Moore had, as was well known, gone mad for the love of handsome Captain Fox” (p. 91). As readers we know that Miss Moore isn’t crazy, but can she prove her sanity before she is sent off to an asylum?

“Mr Simonelli or the Fairy Widower” is a gothic type of story in Emily Brontë’s tradition. Mr Simonelli is a clergyman who moves to a very small parish. On his first night there, he sees two men arguing with a third man, and before he knows it, Simonelli has offered his medical services to the two men, who are looking for a doctor to help the wife who is in childbirth. The wife unfortunately dies, but the baby boy is safely delivered, and Simonelli noted that “this child was, to all intents and purposes, black” (p. 123). Additionally, the whole household was filthy, but strangely so, as beautiful items lay side by side with rotting and decayed items. The man of the house, a John Hollyshoes, seemed unconcerned with his wife’s death, and Simonelli left without much thought.

The following day, the man who had been fighting with the two men the night before is found dead – struck in two, and a woman who recently gave birth goes missing. As the weeks pass, he gets to know his parishioners, none of which know of a John Hollyshoes. Simonelli goes to visit him again, and Hollyshoes reveals to him that they are in fact relatives. Simonelli’s unknown father is Hollyshoes’ cousin, and Simonelli could be the heir to his father’s vast estates. Simultaneously, Simonelli is trying to chose a wife out of five sisters, and Hollyshoes reveals that he would like to marry one of the sisters himself.

Simonelli goes to visit the mother of the girl who disappeared, who tells him that her daughter has been taken by the fairy John Hollyshoes, who lives in the area. Simonelli visits Hollyshoes and asks to see his baby son. Sure enough, the daughter is indeed the baby’s wet nurse, but she believes herself to be in the most beautiful castle nursing a little prince of a child. Will Simonelli be able to save the girl, as well as keep the five sisters safe from Hollyshoes’ spells?

There is a lot of humour and irony in the collection. References are made to literature as a genre, and this is one of my favourites: “But those girls do nothing. Absolutely nothing! A little embroidery, a few music lessons. Oh! and they read English novels! David! Did you ever look into an English novel? Well, do not trouble yourself. It is nothing but a lot of nonsense about girls with fanciful names getting married” (p. 174). This is a direct reference to the sentiment around the 1700s and 1800s that novels were immoral and silly, and that typically young girls were under their influence. It is doubly amusing since it also refers to some of the greatest authors of the era who wrote precisely about the topic of getting married: Jane Austen, Charlotte Brontë and so on.

Another reference I enjoyed is the view the people in the novel have of themselves, as English: “There was, after all, nothing in the world so natural as people wishing to be English” (p. 183). Well, the term “anglophile” surely came from somewhere!

Gender is definitely a theme in the collection, and we do find some amusing stereotypes in some of the stories. In “Mr Simonelli…”, after the Hollyshoe’s wife has died in childbirth, Simonelli is looking for him: “I discovered him in his library where, with an admirable shew of masculine unconcern, he was reading a book” (sic. p. 124). In Mrs Mabb, we also find a funny stereotype that is recognisable from novels such as Pride and Prejudice: “Mr Hawkins said nothing; the Hawkins’ domestic affairs were arranged upon the principle that Fanny supplied the talk and he the silence” (p. 67).

Clarke has written a truly successful collection of fairy stories, leaving me wanting more! The stories are all so different in tone, style, plot and language that all stand out in their own unique way. There are some beautiful illustrations in the book which helps set the mood and bring the stories to life. If you love a little bit of magic in your life, if you enjoyed fairytales as a child, if you read fantasy or sci-fi, or even if you just love Austen, there is something here for you. The Ladies of Grace Adieu and other stories is pure enjoyment. I hope Clarke has more of these gems up her sleeve, and if Jonathan Strange & Mr Norrell is half as good as this collection, it is well worth a read.