Sunday, 28 August 2011

Let the Great World Spin by Colum McCann | Balancing the stories of the city

Oh wow. Reading Let the Great World Spin by Colum McCann was such a treat. I've been taken on a journey to 1974 New York, and delivered right back into the present, intact and improved.

Using the 1974 high-wire walk of Phillipe Petit as a starting point, the writer introduces the readers to a group of narrators whose lives all changed in this very day. The narrators are all different, ranging from the Irishman visiting his "undercover-priest" brother, the hooker, the computer hacker, the wealthy but lonely Park Avenue housewife grieving her dead son, her unlikely new best friend from the Bronx, the former artist who has been living a 1920s lifestyle, and the high-wire walker himself. All of them are connected somehow, but how is only revealed little by little.

What really impressed me with all these different narrators, is how completely different and individual each one's voice is. McCann writes beautifully, evocatively and convinsingly for each person. Each of them stand out, and it is clear that they are all telling their own story of the city. Some of it truly beautiful, while some is ugly and dark. One of the narrators talks about the high-wire walk as "an attempt at beauty. The intersection of a man with the city, the abruptly reformed, the newly appropriated public space, the city as art" (2009, p. 103), but she also sees it as "Something vulgar.../ Or maybe not vulgar. Something cheap" (ibid.).

Another narrator views the event differently: "Every now and then the city shook its soul out. It assailed you with an image, or a day, or a crime, or a terror, or a beauty so difficult to wrap your mind around that you had to shake your head in disbelief" (p. 247).

McCann tries to capture this dichotomy of the city, and he is successful. And all the while, the high-wire walk stands as a centrepiece, as a sort of mystery inside the narrative, retaining the tension, keeping the story "tight" and swaying with the breeze. On the novel's first page, the spectators of the high-wire walk are as enthralled as I was as a reader of this book: "None of them had yet made sense of the line strung at his feet from one tower to the other. Rather, it was the manshape that held them there, their necks craned, torn between the promise of doom and the disappointment of the ordinary" (p. 3).
The line could in a larger sense be the line that connects the narrators of this book. And the expectations are the same for the viewers as for the readers.

What instantly struck me when I started reading this novel, is the unusual metaphors and striking similies. "Revolving doors pushed quarters of conversations out into the street" (p. 4).

New Yorks is a "city with its fingers in the garbage, a city that ate off dirty dishes" (p. 32).

The "undercover"-priest Corrigan's prayers and psalms "staked him to a purpose" (p. 21) and he's later "in the cramped space of his own prayers" (p. 71).

While the novel focuses strongly on the city, there is also a strong theme of loss, and war. Many of the narrators of this novel have lost someone close to them in the Vietnam war. The Twin Towers the high-wire walker chooses as his stage, is today a symbol of the war against terror. Thus the mourning mothers of the story echo the mourning mothers of New York after 9/11, both those who suffered immediate losses then, and all of those who've lost their sons to the war against terror.

Despite the strong themes of loss, there is also one of hope. The city might take, but it also gives. Two young girls who lose their mother are taken in by one of our narrators, and are given a new chance in life. At the end of the book, we suddenly find ourselves in 2006 New York, and one of these girls is narrating her story. And her story does not repeat that of long line of hookers in her past.

This is a beautifully written novel, one which deserves reading, studying, discussions, contemplations, admirations. I loved it, and I felt like I was part of a mystery, the mystery of the city as I was reading it. I've never felt any strong desire to visit New York, but I do now.

Read it and weep. Read it and laugh. Or both. Just read it!

Tuesday, 16 August 2011

Cupcakes og muffins | En vakker munnfull (eller to)

Kokebøker i disse dager peker i to ganske forskjellige retninger: lavkarbo og cupcakes. På tross av at lavkarbo kan se både lekkert ut og smake godt, er nok cupcakes mer up my alley. De er små, søte, og smaker utroooolig godt. Og så er det så mange morsomme varianter. Du har alt fra klassiske sjokolade-cupcakes, til mer spennende varianter som Oreo-cupcakes, Tiramisu-cupcakes, ja, og til og me Mojito-cupcakes! Hvorfor gå lavkarbo og raw når smaksløkene kan meske seg i slike sanselige godbiter?

Anyway. Tenkte bare å nevne noen av de flotte cupcakes-bøkene som er i salg for tiden. Får jo ganske god oversikt over de beste etterhvert.

The Hummingbird Bakery-kakeboken har mange herlige fristelser, og begrenser seg ikke til bare cupcakes. Her er det også en fristende blåbærkake, en brownies-ostekake med bringebær, biscotti, gulrotkake, og selvfølgelig mange spennende cupcakes. Boken har helt nyyydelige bilder som for en kakemoms som meg så godt som er til å spise opp.

Et lite minus for min del er at noen av oppskriftene inneholder litt "sære" ting, som hvitvinseddik. Dessuten ble ikke sjokolademuffinsene med ostefyll så gode som håpet. Dette kan selvsagt ha mer med mine begrensede kakebakeskills enn med selve oppskriften, men dette har gjort meg en smule skeptisk.


Fantastisk koselige Tante Ingers Tehus i Tromsø lager ofte kaker fra denne boken, med stort hell, så det er ingen tvil om at boken er bra. Til syvende og sist foretrekker jeg kokebøker av norske forfattere, ettersom oppskriftene er beregnet på hva som er tilgjenelig i norske butikker/husholdninger, og steketider er mer riktig.




Paul Løwes fantastiske Cupcakes er et billigere alternativ om man vil få inspirasjon til et vidt spekter av cupcakes (199,-). Boken er spiralbundet, som gjør at den er lett å ha oppslått på kjøkkenet.

Bildene er skikkelig fargeglade, lekne og vakre. Her finner man alle typer cupcakes (vanilje, sjokolade, osv), med og uten tema (påske, jul, dåp, bryllup), søte og "savoury" (ikke-søte cupcakes med som passer bra som lunsjretter/fingermat).

Her er det mindre fokus på hvilken sprøytespiss som skal brukes til frostingen, og på å ha en høyest mulig cupcake. Jeg er ikke så glad i for mye frosting, og ettersom jeg ikke har sånne fancy kakepyntesprøyter, passer det egentlig bra for meg:)




Cupcakes av Cheryl Lindblad er et enda billigere alternativ blant Cupcakes-bøkene (79,-). Dette er ikke den mest omfangsrike cupcakes-boken. Her får man en rekke basic cupcakes, samt noen spennende og svært fristende alternativer. Jeg synes også listen på begynnelsen av boken, med forskjellige typer frosting, er veldig fin. Oppskriftene har gjerne en liten personlig notis hvor forfatteren kommer med tips og preferanse angående hvilken frosting som passer best, osv. I tillegg er det også råd om pynting (feks. silkepapir), frosting-sprøyter, og annet. Forfatteren er originalt svensk, og det godkjennes ettersom jeg syns svensker er fantastiske;)

Og så kremen, eller frostingen, til sist, da. Min favoritt for now. En nydelig gjennomført "heldesignet" (heter det det?) bok. Et praktverk. Ja, hva annet kan det være enn Cupcakes - Lag dem selv av Ingrid Hancock Bjerknes?

Ja, og så er den ROSA i tillegg! Kan det bli bedre? Omslaget er fantastisk. Innsiden av coveret har et nydelig blomstermønster. Sidene er delikate, i matt papirkvalitet. Hver enkelt side har et bakgrunnsdesign i en dus og lekker farge. Alt fra font til border er rett og slett perfekt, og gir meg en sterk nostalgisk følelse. Bildene er vakre og innbydende.

Design aside (nå som det er fastslått at jeg ELSKER det), er det noen gode oppskrifter? Ja, masse!!! Her er det cupcakes cupcakes cupcakes. Og MASSE frosting. Så over the top (eller at the top) boken er, er også frosting-mengden som ble brukt in the making of this book.

Iallefall. Her finner jeg oppskriftene som oppfyller bakebehovene jeg ikke visste at jeg hadde. Dette er med andre ord the ipad of Cupcake books.

-Baileys-cupcakes. Testet. Hit the spot (ok, jeg juksa og lagde med Amarula og en sterkt redusert mengde frosting - men ååååh så godt! Se bilde). -Mojito-cupcakes skal snart testes (hallo! Mojito og cupcakes i én og samme! Kan det bli bedre?). -Jordbær- og Champagne-cupcakes er på lista, sammen med Cookies-cupcakes. Ja, og så er det en drøss med andre vel så fristende cupcakes og masse frosting- og pyntetips til de mer seriøse cupcakes-lagerne.

Denne boka koster litt mer (349,- samme som Hummingbird), men jeg synes den er verdt det. Den flotteste og beste, som man kan bruke aktivt, samt ha som dekor på sitt coffeetable (om man har ett).

Kanskje Cappelen Damm bør vurdere noen spin-off produkter til boka, alá Humminbird?


Wednesday, 10 August 2011

Dragon Haven by Robin Hobb | Unlikely heroes and the search for identity

Dragon Haven is the second (and last) part of The Rain Wild Chronicles by Robin Hobb, and picks up where Dragon Keeper left off. Our group of unlikely heroes, ranging from outcasts and youth who are "heavily marked" by the Rain Wilds, to a Bingtown "dragon expert" and her secretary, are travelling up the Rain Wild River accompanying a group of illmade dragons to the mythical Elderling city of Kelsingra. No one has been this far up the Rain Wild River before, and the travelling is slow and full of hazards, not least from inside the group itself. Different members of the group have their own agendas, and the dragons are unpredictable at best.

In her later works, Hobb has become increasingly apt at using unlikely heroes as heroes in her books. What is problematic in Dragon Keeper, is that I'm not really sure who is the hero(s) here, if there are any. The story has several focalizors, and the reader often expects the focalizors to be heroes in the story. But most of them seem to be too enraptured in their own problems to stand up as a major hero in the story. The group is made up of "unwanted" people in their own society. Unwanted youth because of their physical differences to "normal" people. An unwanted wife and lover. Unwanted dragons. And the river barge Tarman with his crew. In the process of the journey they all have to struggle and work together to survive, and that seems to be Hobb's essential message. We can all be heroes, but we need each other. [Very unlike the highborn classical hero in The Farsees Trilogy and The Tawny Man trilogy.]

In their process of searching for Kelsingra, most of the characters (including the dragons), also look for a new identity from what has been imposed on them in Bingtown, Trehaug and Cassarick. This is expressed in a lot of different ways. For Thymara, a dragon keeper who was born with claws, her new-found independence becomes essential. She refuses even to bow to her dragon, Sintara, on the basis that she can see Sinatara for what she really is. For Sedric, the "Bingtown suave", events force him to stop setting himself apart from the rest of the group, and he unwittingly finds himself getting a close bond to one of the "slow" dragons. What is interesting here, is that when the so-called "slow" dragons grow a bond to a person, the dragon develops. Again Hobb's notion that we need each other. As people change and assert new identities, redemption is found for those who need/ask for it.

I'd say that Dragon Haven is the most romantic novel of Hobb's oevre. There's a lot of love here, of all kinds. Friendly love. Romantic love both gay and straight. Love of nature. Love of the self.

What I love about this book is that *finally* some of the mysteries of the Rain Wild River is revealed. I've loved this universe of Robin Hobb's, and I love the cross-references between the different series that take place in this world. Fitz from The Farseer Trilogy and The Tawny Man visited Kelsingra in Assassin's Quest, but the mysteries surrounding the place were not really revealed. The Elderlings Malta and Reyn along with the dragon Tintaglia from The Liveship Traders are mentioned, but do not make an entry in this book. On Hobb's website, she reveals that she is currently working on a book picking up where Dragon Haven leaves off (yay!). And where is that? Well, let's just say the story's most unlikely hero rises from the ranks and saves the day. This is probably also the neatest of Hobb's endings. Neat, while there's still plenty of mystery to leave my hungry for more.

Tuesday, 9 August 2011

The Invisible Bridge by Julie Orringer



The Invisible Bridge by Julie Orringer has just been translated into Norwegian by Gyldendal Norsk Forlag. I recently read the book, and although I was a bit sceptical at first (it was very long, and names of places and people were Hungarian or French mostly), I am thrilled I gave it a chance. The Invisible Bridge is a stunning novel that drew me in completely and still hasn't let go.




This is the story of Andras Levi, the Hungarian Jew who goes to Paris at the end of the 1930s to study architecture. He falls in love with a beautiful ballet instructor, who left Hungary years before under mysterious circumstances. Andras' life in Paris is full of art, theatre, and the daily struggle to make ends meet, as well as the growing hostility towards Jews and the inevitability of the coming war.



As the war breaks out in Europe, Andras and Klara are torn from their friends in Paris, and forced to go back to Budapest. The borders close between the countries, and it becomes impossible for Andras to get a new visa to continue his precious studies. As allies to nazi Germany, Hungary forces its people to participate in the war efforts. Along with other Jews, Andras has to abandon a desolate Klara behind to serve his time in the work camps. As time passes in the camps, it becomes increasingly clear to Andras that the Jews are meant to die in these camps.



Orringer has really written a grand novel. It braces so many things, from the everyday life of Andras in Paris of architectural solutions, a personal life filled with longings and love and theatrical intrigues, to the horrors and deprivations of war, and the small sparks of hope that makes you go on. What strikes me is that she really contrasts what happens before and during the war. Andras lives such a full life, a life that the reader believes in. From his everyday struggles of finding work, to his agony on behalf of his brother who wants to study medicine, to finally lying huddled in a bomb shelter, starved and at the brink of death.




I think this novel is really important in the tradition of remembering, and as a warning. Reading it, I could not help but notice that there are a lot of similarities between the animosity towards Jews before WW2, and how Muslims are viewed today. And taking into account recent events in Norway, it is even more important to check ones own attitudes towards the "Other". The Invisible Bridge reminds us that all people are worth the same, and that there really is no difference between us. We must stand together and help each other.




I was deeply moved by this novel. Orringer really hit a nerve with her thoroughly researched book, and I think she has done a tremendous job. This book should be read by everyone everywhere. Read. Enjoyed. Wept to. Laughed with.



As a closing note, I want to add that I think the Norwegian cover is just stunning. Great job Gyldendal! And the translation is excellent.




Thursday, 4 August 2011

Kinamann av Brynjulf Jung Tjønn

Kinamann av Brynjulf Jung Tjønn blir utgitt på Cappelen Damm i disse dager. Dette er en type roman med sterke selvbiografiske trekk. Jung Tjønn innrømmer selv at det meste av barndomsminnene som utgjør en sentral del av boken er basert på hans egen oppvekst.


I Kinamann blir vi kjent med Gjermund Brekke, arving til Brekke gård, og adoptert fra Sør-Korea. I voksen alder har Brekke flyttet til Oslo hvor han jobber som forfatter, giftet seg, fått barn, og venter en til. Gjermund har i hele sitt liv slitt med tanker omkring identitet, og en følelse av å være annerledes. Han er en kinamann i Norge. Utseendet hans strider imot hans identitet som odelsgutt. Nå som han er blitt far føler Gjermund en sterkere trang til å finne sine egne røtter slik at han kan tilby barna sine en mer fast identitet enn han selv føler at han har.


Gjermund tilbringer stadig tid foran speilet i et forsøk på å forene utseende sitt med sin identitet. Ansiktet hans skiller seg fra de hvite ansiktene han ser hver dag. Han har et sterkt behov for å finne ut hvor han har fått akkurat disse trekkene fra. Hva er historien til foreldrene hans? Var hans biologiske far en voldtektsmann, og deler Gjermund da genene til denne mannen? Elsket de biologiske foreldrene hverandre? Hvorfor ga de da fra seg barnet sitt? Elsket hans biologiske mor ham?


Samtidig som Gjermund trenger et svar på disse spørsmålene, er han svært takknemlig til sine norske adoptivforeldre. Hans kjærlighet til dem er iblandet en dose mindreverdighetskompleks. Var han det barnet de ønsket? Har han klart å fylle det rommet i livet deres?

Gjermund velger å skrive om identitetskrisen (?) sin, og han tenker at det kanskje kan bli en roman. Han tar med seg sin lille familie på besøk til gården hvor foreldrene hans fortsatt bor. Her vekkes minner fra barndommen til live igjen, og Gjermund må finne en slags mening i hendelser som har satt sitt preg på han. Igjen er det spørsmål om identitet som står sentralt. Hva er plassen hans i familien? Hva er plassen hans på skolen? Og i hvor stor grad har det at Gjermund ser annerledes ut, påvirket hans identitet i forhold til andre?


Gjermunds beslutning om å reise til Sør-Korea for første gang virker uungåelig. Han skal besøke barnehjemmet hvor han tilbragte sine første to leveår, og vandre i de samme gatene som hans biologiske mor har gjort. Allerede på flyet kjenner Gjermund en følelse han aldri har kjent før:


"For første gang i livet har jeg stått oppreist i offentligheten og ikke følt at folk har stirret på meg fordi jeg ser annerledes ut. For første gang i livet har jeg følt at ingen har snudd seg, sett en ekstra gang på meg, fordi jeg har smale øyne, gyllen hud og sort, stritt hår. For første gang har jeg følt meg anonym/ En helt vanlig mann. Et helt normalt menneske. Du, Gjermund Brekke."


Men i Sør-Korea føler Gjermund seg fortsatt annerledes. Her ser han ut som han tilhører, men språk og kultur gjør at han ikke passer inn, han føler seg som en outsider. Og han spør seg selv om Sør-Koreanere kan se på han at han er en av de mange som ble adoptert bort.


Jeg ønsker ikke å gå stort nærmere inn på mer av bokens handling, annet enn å nevne at Gjermund gir seg i kast med å skrive sin historie om han ikke hadde blidd adoptert bort. Romanen ender både med håp og frustrasjon. Gjermund har fått svar på mange av spørsmålene som holdt han våken om nettene, samtidig som at vi som lesere sitter igjen med et nytt spørsmål.


Jeg synes Jung Tjønn lykkes med prosjektet sitt. Han setter ord på mange problemstillinger som jeg tror både adopterte, "nye" nordmenn, og andre som har spørsmål om sin identitet og tilhørighet vil få nytte av. Romanen er svært velskrevet og godt oppbygget. I lys av 22.07.11 er dette også en viktig bok som bør leses av mange. Kinamann anbefales sterkt.