Wednesday, 25 January 2012

Jeg kan se i Mørket av Karin Fossum

Another Norwegian review for a Norwegian book. Several of Karin Fossum's books are translated into English (and a bunch of other languages), but I'm not sure if this title has been translated yet.

Karin Fossum er omtalt som dronningen av skandinavisk krim. Jeg Kan Se i Mørket er utrolig nok den første boken jeg leser av henne. Det er ingen tvil om at Fossum er en svært dyktig forfatter. Jeg Kan Se i Mørket er en lavmælt, mørk og uhyggelig krim.

Fortellerstemmen i boka tilhører Riktor, en sykepleier på et gamlehjem som stilner bråket i hodet sitt gjennom å torturere pasientene sine. Bare små ting, som lugging, klyping, og medisiner skyldt ned i do. Ting som det er vanskelig å oppdage, særlig når pasientene er så syke at de ikke lenger kan kommunisere.

Over alt på jord ønsker Riktor seg en kvinne. Han fantaserer om en av kollegene, men må innrømme for seg selv at paddeansiktet hans ikke når opp mot hennes skjønnhet. Riktor er svært ensom. Han sitter stadig i parken, hvor han studerer de andre stamgjestene. En av dem er en gammel alkoholiker, og Riktor bestemmer seg for å bli venn med han. Men vennskapet er ikke dypere en vodkaflaska, og etter hvert får det fatale følger.

Samtidig dør en pasient på sykehjemmet, og politiet gransker dødsfallet som ser ut som en kvalning. Riktor får besøk av politiet,men hevder hardnakket at han er uskyldig. Politimannen mener han kan lukte en forbrytelse lang vei, men Riktor er fast bestemt på at rettferdigheten vil seire.

Jeg vil ikke si så mye mer om handlingen i boka for ikke å avsløre for mye. Gjennom Riktor får vi innsyn inn i et svært forstyrret sinn. Riktors små gleder, gjennom hans tortur av pasientene treffer et sårt punkt hos meg, som har hatt besteforeldre på sykehjem. Som leser får man et ambivalent forhold til Riktor. Ettersom vi også hører hans side av saken, får vi en viss form for sympati. Men denne viskes bort når det blir klart at Riktor er fult klar over at hva han gjør er galt.

Plottet overrasker stadig, noen ganger er det nesten morsomt. Slutten av boka er fantastisk bra, etter en noe frustrerende siste halvdel, hvor ting urovekkende ser ut til å gå i Riktors favør. Dette er en velskrevet krim som fungerer godt og som levner en ekkel ettersmak.

Tuesday, 17 January 2012

Ildmannen av Torkil Damhaug

I'm going to write my thoughts on Ildmannen in Norwegian as it is a Norwegian novel.

Som jeg har sagt flere ganger tidligere leser jeg ikke mye krim. Enda mindre leser jeg thrillere. Jeg har ingen spesiell grunn på hvorfor, annet enn at sjangeren rett og slett ikke treffer helt hos meg. Men i nøden spiser fanden fluer, og det var rett og slett den av bøkene i bokhylla mi som virket mest innbydende av mitt minkende utvalg, så da ble det den.

Ildmannen er en svært kompleks thriller. I del I, som foregår påsken 2003 blir vi kjent med en ukjent (paradoks) gjerningsmann som setter fyr på stedene som preget hans oppvekst. En barndom preget av usikkerhet og sjalusi er grunnsteinene i ildmannens psyke, og han går glatt over lik for å sikre at han ikke blir tatt.

I mellomtiden blir vi kjent med Karsten, et 18-årig geni som sliter litt med å finne seg til rette blant klassekameratene. Han blir uventet involvert med Jasmeen, en pakistansk jente i klassen hans. Familien hennes er derimot sterkt forbindelsen, og snart er Karsten jaget og truet av Jasmeens bror og gjengen hans. Karsten får hjelp og støtte av den karismatiske vikarlæreren Adrian, som later til å ha kjennskap til Jasmeens familie, og som mener at Karsten må bestemme om "stanerne" skal få diktere livet hans.

Karstens sjakk-kompis, Dan-Ivar, er journalist, og har dekket flere av de mistenkelige brannene i området for lokalavisa. Han takker Gud for sin familie hver kveld, men er ikke klar over at noen har stjålet et par av husnøklene hans, og låser seg inn iblandt på natterstid for å besøke sitt gamle rom.

Ettersom truslene rundt Karsten øker, blir han med Adrian på et møte i en gruppe som er fiendtlig mot islam. Karsten finner fort ut at dette ikke er noe for han, men det viser seg lettere sagt enn gjort å kutte gruppen ut helt, ettersom de er fast bestemt på å beskytte han, og lillesøstra Synne, mot den pakistanske fare.

I del II av boken, som finner sted påsken 2011, finner vi fort ut at noe drastisk har skjedd siden sist. Ildmannen, som vi nå vet hvem er, har hatt en pause fra sine utspredelser, men faller fort tilbake til gamle vaner når det igjen oppstår en fare for at han kan bli tatt. Vi får vite at én av hovedpersonene i bokens første del er forsvant sporløst, og nå er det noen som prøver å nøste opp i hva som virkelig skjedde skjærtorsdagen for 8 år siden. Dessverre for "detektiven" vår blir dette forsøket på blant annet selv å huske, svært farlig.

Jeg vil ikke si så mye mer om plottet for ikke å røpe noe. Overraskende nok viser det seg nemlig at noen deler av mysteriet i boken faktisk ikke blir avslørt før aller siste side. Og jeg må belønne Damhaug for at han lurte meg. Ganske tidlig i boken trodde jeg nemlig at jeg hadde funnet ut hvordan ting hang sammen, men så var det et lite blindspor.

Damhaug har et godt plott, og gode karakterer. Men for meg blir historien litt vel lang. Jeg liker vendingene boken tar, og slutten av boken er både svært god, og ikke helt tilfredsstillende for meg. Etter en så lang vei til løsningen, syns jeg slutten blir litt for brå og "enkel".

Wednesday, 11 January 2012

Double Negative by Ivan Vladislavic | Johannesburg through the lens of time

I am very patriotic about Jo’burg. And about South African literature. But I’ve been missing great fiction about Jo’burg. Cape Town, on the other hand, have great tributers like J M Coetzee and André Brink. So the novel Double Negative by Jo’burg patriot Ian Vladislavic was an utter must-read for me.
The novel starts in the heat of apartheid, and we follow Neville, a young, white Coetzeean adolescent as he tries to make sense of the injustice he sees around him. I use the term Coetzeean because J M Coetzee’s male characters often feel estranged from the people around him, and have a sense of impotence in the face of injustice. He can identify the injustice, but he is helpless to do anything about it. “So I wandered around in town, seeing imperfection and injustice at every turn, working myself into a childish temper, and then I went home and criticized my parents and their friends” (p. 9). His insecurity is envisaged here: “Brookes made it sound so easy to do the right thing, to make a stand, but it was difficult. Wasn’t it?” (p. 40). And, like Coetzee’s characters, he ends up fleeing it.
At the beginning of the novel, Neville has kind of lost track. He’s dropped out of uni, and is doing some menial jobs to please his father. Finally the father insists that he get a more healthy input, and arranges for him to spend a day with well-known photographer Saul Auerbach. As it turns out Auerbach is accompanied by Brookes, an American journalist, so Neville is pretty much just along for the ride.
All the same, the experience becomes somewhat of a turning point in Neville’s life. He remains a sort of fly on the wall as Auerbach and Brookes discuss the ideas behind photography, stories, and the duty one has to tell it:
“ ‘Everyone has a story to tell.’
‘But not everyone is a storyteller.’
‘Fair enough. Everyone has a story, full stop. Someone might have to tell it. That’s where you come in.’ “ (p. 45)
The notion is that a photograph tells a story, and decide to test the thesis by picking three (but it turns out only to be two) random houses to visit, and see if there’s a story there. As it turns out, there are gripping stories in both, and the portraits Auerbach takes in these homes later become some of his most iconic. The house Neville picked they somehow skip as they are losing the light. But Neville will never forget the house and the potential story hidden behind its walls continue to haunt him through time.
After this event, our young man leaves South Africa for London. Here he somehow falls into photography, but he insists that this is not because of Auerbach, but rather that circumstances placed him in that role. “I fell into photograohy – ‘without a splash.’” (p. 144). At any rate, his photographs are mostly for magazines, and are not “art” like Auerbachs (who also claims not to be an artist). Whilst in London, what keeps him connected to South Africa is the letters from his mother which sometimes hold strange articles with seemingly uninteresting stories. But these are the stories he can relate to, unlike the grand stories of apartheid.
Despite himself, our now not so young man is drawn back to South Africa “once apartheid fell – or sat down” (p. 145). He is compelled to return to the house that they did not visit on that day with Auerbach, and he finds a story of dead letters here: “Perhaps this was the photograph Auerbach was destined not to take?” (p. 131).
The dead letters leave a strong impression on Neville, and seem to be the catalysts that finally allow Neville to go on with his life and abandon his shame. He is free of his own chains in terms of photography, and he can finally claim his own place as a photographer.
At the end of the novel we have reached present times, and Neville is being interviewed by Janie, a young blogger/journalist who sees him as an artist. Neville is now in the position Auerbach was when he spent a day with him, so the story kind of comes full circle. But Janie, on the other hand, is sure of herself, asks critical questions and already has her own thing going in an increasingly competitive environment.
Double Negative is in essence a novel about three encounters for our protagonist, divided by three parts in the novel (we also find this pattern in Damon Galgut’s In A Strange Room). The first one titled “Available Light” is the encounter with Auerbach. The second, titled “Dead Letters” is the encounter with old Mrs Pinheiro who lives in the house Neville returns to years later. The third encounter, “Small Talk” is with the young blogger/journalist Janie who is writing a story about this “artist” Neville. These snapshots of Neville’s history show his coming into his own as an artist and as a human being. The lost youth from the Auerbach encounter who is unsure of his own identity is just the beginning of the artist who takes photographs of “thresholders” and people with their letterboxes.
A strong theme in the novel is that of identity. At the beginning of the novel, the lost youth Neville tell us how he “was a solitary actor on stage: a white boy playing a black man.” (p. 13). In London, however, working as a waiter and “waiting on the lords and ladies of the realm knocked the last bit of working-class-stuffing out of me.” (p. 89).
Similar to Coetzee, history as it relates to fiction is also an important theme. “Now that it was safe to do so, every second person was joining the struggle, and backdating the membership form too. In retrospect, everyone had done their bit.” (p. 83). Neville himself, however, was not part of this: “Apparently, I needed to go on excluding myself a little longer.” (p. 75).
“How much past can the present bear? There was already talk of a Truth Commission. But people are constitutionally unmade for the truth. Good, reliable fictions, that’s what the doctor ordered.” (p. 83). This quote, to me, is like taken straight out of a Coetzee novel. The notion that truth and fiction go hand in hand, and that truth to fact isn’t necessarily the best truth. To go on with the present, a certain amount of amnesia is needed. Digging up too much history has its threats too. And there is a certain paradox in these statements. In their fictions, Coetzee and Vladislavic both dig up the past, but through fiction. Is fiction the safe distance needed to consider the past?
Memory also comes into play. Our narrator tells us: “I wish I could remember clearly what was said that day. Between them, the photographs Auerbach took in the next few hours and my own disordered memories, which by comparison are mere snapshots with the heads cut off and the hands out of focus, have displaced everything else.” (p. 39).
Memory as unreliable relates to history too. For a while, Neville works for a very racist man, and Neville reflects: “In the mirror of his stories, however, the perspective was reversed. While he was always hurting someone, doing harm and causing trouble, he saw himself as the victim./ It was he who suffered.” (p. 18). Thus memory and history is subjective.
I could go on about this novel. There are so many interesting points made in it, and the similarities to J M Coetzee’s work make it even more interesting to me. But I’d rather have other people read it and find their own meanings in it. Double Negative is a truly great work of fiction. And now that I know the quality of Ian Vladislavic’s writing, I’ll definitely make sure I read more of his books!
Oh, and it might also be interesting to know that the background for this novel. Quoting directly from the back cover blurb: “Double Negative was first published in November 2010 in TJ/Double Negative as the fictional companion to David Goldblatt’s book of Johannesburg photographs titled TJ. “

Satellittmenneskene av Hans Olav Lahlum

This review will be in Norwegian seeing as it is written by a Norwegian author, and, as far as I know, has not been published in English (yet).

Før jul hadde Forlagsliv en julekalender, og en av lukene var viet til krim. Jeg var så heldig at jeg vant ikke mindre enn fire krimtitler i denne luken! Og CappelenDamm var så greie å sende bokpakken helt ned til Johannesburg<3 Hans Olav Lahlums Satellittmenneskene var blant dem.

Jeg leser ikke spesielt mye krim til vanlig, men på uni tok jeg et par kurs i krimlitteratur, og fikk i så måte en akademisk innføring i krimsjangeren. Lahlum gjør ingen hemmelighet ut av at han er inspirert av de britiske krim-ikonene Agatha Christe, Arthur Conan Doyle og franske Georges Simenon. Med andre ord har han en svært klassisk tilnærming til krimsjangeren, noe som er forsterket av at handlingen i bøkene hans er satt til slutten av 1960-tallet. Vi har dessuten et par noe uvanlige etterforskere. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, som på ingen måte kan sammenlignes med Poirot, og hans unge hemmelige hjelper, Patricia, som sitter i rullestol, men som på alle måter er hjernen i duoen.

Satellittmenneskene en en såkaldt ”lukket rom”-krim, hvor mordet skjer innenfor et lukket rom, med x antall potensielle mordere til stedet. Magdalon Schjelderup er svært rik, men lite menneskelig, og blir myrdet foran sine 10 middagsgjester under søndagsmiddagen. Den betraktelige arven, hans manglende empati, og uoppklarte spørsmål fra krigen, er mulige motiver for de ti gjestene, som består av hans søster, kone, ekskone, sekretær, regnskapsfører, hans tre barn og et vennepar fra hans tid i motstandsbevegelsen. Kolbjørn Kristiansen får ingen lett oppgave i å finne ut hvem i rommet som står bak mordet på Magdalon Schjelderup, og ting blir enda verre når trusselbrev dukker opp, fulgt av flere lik blant disse ”satellittmenneskene”. Når det også er en klassisk femme fatale involvert i etterforskningen blir det enda vanskeligere for Kristiansen å se klart.

For meg er det en litt uvanlig opplevelse å følge en etterforsker som er så ”clueless” som Kristansen til tider er. Kristiansen innhenter informasjon og observerer, mens det i realiteten er Patricia som tolker og finner løsninger. Det er jo tøft at Patricia, som både er kvinne (på 60-tallet!), og i praksis lenket til sitt rom pga. sin funskjonshemming, er et symbol på kvinnelig styrke og intelligens. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal mene om Kristiansen, som selvsagt tar æren for Patricias arbeid, og som ofte ikke ser det som er rett foran øynene hans.

Utover min ”usikkerhet” i forhold til hovedetterforskeren, er dette en god historie. Jeg elsker ”lukket rom”-stilen, og det at historien er satt tilbake i tid gir den et nostalgisk preg for meg. Det er stadig nye spor å finne, og vi blir etter hvert godt kjent med de mange menneskeskjebnene som kretser rundt avdøde Magdalon Schjelderup. Mot slutten av boken stiger også tempoet, og man bare MÅ lese neste kapittel, og så neste kapittel, og så neste…til man har kommet til slutten.

Satellittmenneskene er en veldig bra klassisk krim som serverer alt man forventer av sjangeren. Som leser blir jeg både fascinert og grepet av karakterene, og jeg ønsker å vite mer. Jeg vil også bare nevne at jeg avslørte den/de skyldige på tidligst mulig tidspunkt (altså ganske nært slutten;)).

En flott leseropplevelse som jeg koste meg med. Kanskje jeg må lese Menneskefluene også. Og Lahlum kommer i disse dager også ut med en splitter ny bok om Kolbjørn Kristiansen og Patricia, Katalysatormordet. Så da håper jeg på en ny konkurranse snart;)

The Quarry by Damon Galgut

After reading In A Strange Room, I’ve been interested in reading more of Damon Galgut’s books. I came across The Quarry in a used bookshop, and I didn’t have to ponder long if I should get it or not…

The Quarry is a strange piece of fiction. Similar to In A Strange Room, it opens with an unidentified “he” walking by himself on the road. We do not know where he’s coming from or where he’s going, but he seems to have been walking for a long time, and he keeps away from people and cars, so we can assume that he is hiding from something or someone.

Eventually “he” is picked up by a minister in a car who offers to buy him lunch. “He” eats, cleans up and gets a lift with the minister who is on his way to start a new job in a town up north. But the minister has some rather unsavoury requests from his hitchhiker, and “he” ends up burying the minister in a quarry, while he himself goes on to the town pretending to be the minister. On the way, “he” picks up a hitchhiker who shows him the way to the church. Exhausted, “he” doesn’t take his new housekeepers advice to bring his “belongings” inside before going to bed, and the next morning finds the car ransacked. It is clear that it must be the friendly hitchhiker who was behind the robbery, and the local police quickly get on their tracks. Unfortunately for the new “minister”, his robbers find a link to the quarry in the car, along with a picture of the real minister. In the mean time, the new “minister” gets a larger and larger congregation with every passing Sunday. Will the secrets of the quarry be revealed?

The twists and turns of this novel make it kind of fun in the midst of all the seriousness. We get to see a number of people’s perspectives, including the housekeeper, the head of police and the two robbers, all of which have their own lives to worry about. And for such a quiet novel, there is a lot of action and a plot that keeps thickening. I can’t decide if I should root for “he”, the two robbers or the police, and I guess that is also Galgut’s idea.

The dialogue in the novel is quite limited, and even though we get some insight into the character’s minds, a lot of things are left between the lines and for the readers to interpret. We get some fact but not all the answers.

The Quarry was published in 1995, just after the fall of apartheid. Considering the last chapter of the book, I get the impression that the quarry is in fact a symbol or metaphor for something. Here, the quarry is described during the day, when “everything in the quarry is lit from above by the sun” (p. 192), i.e. from above one can see everything. As day passes into night, however, the things inside the quarry becomes obliterated, “you can’t see down into the quarry” (p. 192-193). Galgut concludes with: “It was dug a long time ago and it goes deep down into the ground. There might be water in the quarry, or movement, or nothing. There might be no bottom to it.” (p. 193). The final line gives me a chill. It could be read as a view of apartheid, or on the South African society which allowed apartheid to come into being in the first place, it was dug a long time ago and goes deep into the ground. It could even be South Africa. Or it could be nothing.