Tuesday, 17 January 2012

Ildmannen av Torkil Damhaug

I'm going to write my thoughts on Ildmannen in Norwegian as it is a Norwegian novel.

Som jeg har sagt flere ganger tidligere leser jeg ikke mye krim. Enda mindre leser jeg thrillere. Jeg har ingen spesiell grunn på hvorfor, annet enn at sjangeren rett og slett ikke treffer helt hos meg. Men i nøden spiser fanden fluer, og det var rett og slett den av bøkene i bokhylla mi som virket mest innbydende av mitt minkende utvalg, så da ble det den.

Ildmannen er en svært kompleks thriller. I del I, som foregår påsken 2003 blir vi kjent med en ukjent (paradoks) gjerningsmann som setter fyr på stedene som preget hans oppvekst. En barndom preget av usikkerhet og sjalusi er grunnsteinene i ildmannens psyke, og han går glatt over lik for å sikre at han ikke blir tatt.

I mellomtiden blir vi kjent med Karsten, et 18-årig geni som sliter litt med å finne seg til rette blant klassekameratene. Han blir uventet involvert med Jasmeen, en pakistansk jente i klassen hans. Familien hennes er derimot sterkt forbindelsen, og snart er Karsten jaget og truet av Jasmeens bror og gjengen hans. Karsten får hjelp og støtte av den karismatiske vikarlæreren Adrian, som later til å ha kjennskap til Jasmeens familie, og som mener at Karsten må bestemme om "stanerne" skal få diktere livet hans.

Karstens sjakk-kompis, Dan-Ivar, er journalist, og har dekket flere av de mistenkelige brannene i området for lokalavisa. Han takker Gud for sin familie hver kveld, men er ikke klar over at noen har stjålet et par av husnøklene hans, og låser seg inn iblandt på natterstid for å besøke sitt gamle rom.

Ettersom truslene rundt Karsten øker, blir han med Adrian på et møte i en gruppe som er fiendtlig mot islam. Karsten finner fort ut at dette ikke er noe for han, men det viser seg lettere sagt enn gjort å kutte gruppen ut helt, ettersom de er fast bestemt på å beskytte han, og lillesøstra Synne, mot den pakistanske fare.

I del II av boken, som finner sted påsken 2011, finner vi fort ut at noe drastisk har skjedd siden sist. Ildmannen, som vi nå vet hvem er, har hatt en pause fra sine utspredelser, men faller fort tilbake til gamle vaner når det igjen oppstår en fare for at han kan bli tatt. Vi får vite at én av hovedpersonene i bokens første del er forsvant sporløst, og nå er det noen som prøver å nøste opp i hva som virkelig skjedde skjærtorsdagen for 8 år siden. Dessverre for "detektiven" vår blir dette forsøket på blant annet selv å huske, svært farlig.

Jeg vil ikke si så mye mer om plottet for ikke å røpe noe. Overraskende nok viser det seg nemlig at noen deler av mysteriet i boken faktisk ikke blir avslørt før aller siste side. Og jeg må belønne Damhaug for at han lurte meg. Ganske tidlig i boken trodde jeg nemlig at jeg hadde funnet ut hvordan ting hang sammen, men så var det et lite blindspor.

Damhaug har et godt plott, og gode karakterer. Men for meg blir historien litt vel lang. Jeg liker vendingene boken tar, og slutten av boken er både svært god, og ikke helt tilfredsstillende for meg. Etter en så lang vei til løsningen, syns jeg slutten blir litt for brå og "enkel".

No comments: