This review will be in Norwegian seeing as it is written by a Norwegian author, and, as far as I know, has not been published in English (yet). Før jul hadde Forlagsliv en julekalender, og en av lukene var viet til krim. Jeg var så heldig at jeg vant ikke mindre enn fire krimtitler i denne luken! Og CappelenDamm var så greie å sende bokpakken helt ned til Johannesburg<3 Hans Olav Lahlums Satellittmenneskene var blant dem.
Jeg leser ikke spesielt mye krim til vanlig, men på uni tok jeg et par kurs i krimlitteratur, og fikk i så måte en akademisk innføring i krimsjangeren. Lahlum gjør ingen hemmelighet ut av at han er inspirert av de britiske krim-ikonene Agatha Christe, Arthur Conan Doyle og franske Georges Simenon. Med andre ord har han en svært klassisk tilnærming til krimsjangeren, noe som er forsterket av at handlingen i bøkene hans er satt til slutten av 1960-tallet. Vi har dessuten et par noe uvanlige etterforskere. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, som på ingen måte kan sammenlignes med Poirot, og hans unge hemmelige hjelper, Patricia, som sitter i rullestol, men som på alle måter er hjernen i duoen.
Satellittmenneskene en en såkaldt ”lukket rom”-krim, hvor mordet skjer innenfor et lukket rom, med x antall potensielle mordere til stedet. Magdalon Schjelderup er svært rik, men lite menneskelig, og blir myrdet foran sine 10 middagsgjester under søndagsmiddagen. Den betraktelige arven, hans manglende empati, og uoppklarte spørsmål fra krigen, er mulige motiver for de ti gjestene, som består av hans søster, kone, ekskone, sekretær, regnskapsfører, hans tre barn og et vennepar fra hans tid i motstandsbevegelsen. Kolbjørn Kristiansen får ingen lett oppgave i å finne ut hvem i rommet som står bak mordet på Magdalon Schjelderup, og ting blir enda verre når trusselbrev dukker opp, fulgt av flere lik blant disse ”satellittmenneskene”. Når det også er en klassisk femme fatale involvert i etterforskningen blir det enda vanskeligere for Kristiansen å se klart.
For meg er det en litt uvanlig opplevelse å følge en etterforsker som er så ”clueless” som Kristansen til tider er. Kristiansen innhenter informasjon og observerer, mens det i realiteten er Patricia som tolker og finner løsninger. Det er jo tøft at Patricia, som både er kvinne (på 60-tallet!), og i praksis lenket til sitt rom pga. sin funskjonshemming, er et symbol på kvinnelig styrke og intelligens. Jeg er ikke sikker på hva jeg skal mene om Kristiansen, som selvsagt tar æren for Patricias arbeid, og som ofte ikke ser det som er rett foran øynene hans.
Utover min ”usikkerhet” i forhold til hovedetterforskeren, er dette en god historie. Jeg elsker ”lukket rom”-stilen, og det at historien er satt tilbake i tid gir den et nostalgisk preg for meg. Det er stadig nye spor å finne, og vi blir etter hvert godt kjent med de mange menneskeskjebnene som kretser rundt avdøde Magdalon Schjelderup. Mot slutten av boken stiger også tempoet, og man bare MÅ lese neste kapittel, og så neste kapittel, og så neste…til man har kommet til slutten.
Satellittmenneskene er en veldig bra klassisk krim som serverer alt man forventer av sjangeren. Som leser blir jeg både fascinert og grepet av karakterene, og jeg ønsker å vite mer. Jeg vil også bare nevne at jeg avslørte den/de skyldige på tidligst mulig tidspunkt (altså ganske nært slutten;)).
En flott leseropplevelse som jeg koste meg med. Kanskje jeg må lese Menneskefluene også. Og Lahlum kommer i disse dager også ut med en splitter ny bok om Kolbjørn Kristiansen og Patricia, Katalysatormordet. Så da håper jeg på en ny konkurranse snart;)
No comments:
Post a Comment