Thursday, 29 March 2012

Frihetens Vinder av Lois Leveen | En annen slavehistorie

Denne nydelige fortellingen, basert på livet til Mary Bowser, kommer ut i norsk utgave på Cappelen Damm i april. Man vet lite om Mary Bowser, foruten at hun var en slave fra Richmond som ble frigitt av eieren sin, og som ble utdannet i Philadelphia. Hun kom så tilbake til Richmond, hvor hun virket som spion under den amerikanske borgerkrigen. Frihetens Vinder gir stemme til Bowser i hennes kamp for frihet for hele sitt folk, og sin søken etter identitet.

I begynnelsen av boken får vi et innblikk i en uvanlig oppvakt slavejentes barndom der hun arbeider sammen med moren i huset til van Lew'ene. Moren er sikker på at Jesus har en plan for Mary El, og derfor gjør hun sitt ytterste for å lære datteren så mye som mulig - spesielt det å være observant. På søndagene besøker mor og datter faren Lewis som er smed, og som har et lite hus som rommer all lykke for Mary El. Når gamle marse van Lew dør, kjøper datteren Bet alle slavene fra moren, og gir dem sin frihet. For Mary Els familie innebærer dette et hjerteskjærende valg, ettersom faren fortsatt er slave. Moren insisterer på at Mary El må få en bra skolegang, og hun sendes til Philadelphia for å gå på skole, mens foreldrene blir igjen i Richmond.

Tiden i Philadelphia blir svært sentral i Mary Els utvikling. Utdannelsen tilside, Mary blir involvert i en abolisjonsgruppe, og blir samtidig kjent med folk som jobber med undergrunnsjernbanen som hjelper slaver å rømme. Hun innser at selv i det slaveri-hatende nord, er det fortsatt rasisme, og for å oppnå reell frihet for seg selv, må hun bidra til å avskaffe slaveriet. Etter morens død føler Mary El at hun taler til henne, og ber henne gjøre mer. Borgerkrigen står på trappene, og Mary El innser at hun må returnere til Richmond, både for å se faren igjen, men også for å gjøre en aktiv innsats for "saken".

Etter år i Philadelphia er Richmond et endret sted, og den mest endrede er faren. Mary El får snaer sin fulle hyre med å hjelpe faren, late som hun er slave for Bet van Lew, flørte med den frie barbereren Wilson, og samtidig gjøre sitt spionarbeid. Og når krigens brutaliteter når Richmond inntar Mary "det grå hus" til Jefferson Davis hvor hun bruker sin klisterhjerne til å fange opp informasjon.

Frihetens Vinder er definitivt en annen versjon enn slavefortellingene vi er vant til. Mary selv har et ambivalent forhold til abolisjonistene. Er det bare snakk, eller gjør de faktisk en forskjell? Hvor effektivt er det å kjøpe fri én og én slave; burde man ikke heller jobbe for å avskaffe slaveriet i sin helhet? Det samme type forhold har hun til sin tidligere eier Bet. Bet er i konstant opposisjon til det etablerte, og jobber dag ut og dag inn for å hjelpe slaver og for å bevare unionens. Mary tolker Bets kamptrang som en trassighet, fremfor et genuint ønske om å endre situasjonen for slaver. Dette er et syn som endrer seg under krigen, og Mary får se hvor langt Bet er villig til å gå for sin sak.

Konseptene "frihet" og "slave" er sentrale i boken. Mary får gitt sin frihet, men innser at hun ikke riktig er fri før slaveriet i sin helhet er avskaffet. Samtidig innser hun også at å være fri handler om hvordan du ser på deg selv. Om du i deg selv vet at du er fri, betyr det ikke noe om noen oppfatter deg som slave. Dette er et paradoks som Mary selv lever ut. Hun er fri, men må i alle omstendigheter gi uttrykk for at hun er en slave. Paradokset videreføres når vi får høre om svarte som har levd som fri i flere generasjoner, men som under krigens lovløsheter blir anklaget for å være rømte slaver. Familier blir splittet og solgt på lik linje med kveg. Dermed er frihet bare frihet så lenge den hvite mann finner det for godt.

Mary snakker om filosofen Seneca, som snakker om paradokset mellom slave og fri. "Vis meg den som ikke er en slave. Én mann er en slave av sine lyster, en annen av grådighet, en tredje av ærgjerrighet, og alle er slaver av håp og frykt" (s. 239). Denne tankegangen hjelper Mary til å se seg selv som likestilt andre, og på den måten beholde selvrespekten mens hun tørker opp søle og oppkast i "det grå hus".

Frihetens Vinder er rett og slett en god og levende fortelling. Mary viser styrke, pågangsmot, menneskelig svakhet og tvil, men er hele tiden troverdig og sympatisk. Vi heier på Mary, som hele tiden må bevege seg i et grenseland. I Philadelphia er hun på en grense mellom hvem hun egentlig er, og hvem hun føler at hun må være for å passe inn blant de fine svarte der. Tilbake i Richmond lever hun et farlig dobbeltspill som setter alle hun har kjær i fare. Mary lærer at for å være lykkelig, må hun være sann mot seg selv, uansett hvor farlig det er. Hun kan ikke rømme fra sin identitet eller fra planene Jesus har for hennes liv; hun må bare omfavne det.

Tuesday, 20 March 2012

Nokturner av Kazuo Ishiguro | Musikk i livets natt

Kazuo Ishiguros nye novellesamling Nokturner ble nettopp utgitt på norsk av Cappelen Damm. Undertittelen er "fem fortellinger om musikk og skumring", og jeg vil si meg enig, så lang skumring refererer til en skumring i menneskers sinn og samliv.

KoblingNokturner består av fem noveller, som alle har flere fellestrekk. Hovedpersonen i fortellingen gjennomgår en krise eller en overgangsfase, og har ofte en følelse av rotløshet. Flere har flyttet fra hjemstedet og prøver å skape et bedre liv langt borte, med mer eller mindre hell. Et møte med noen, det være seg gamle venner eller en kjendis, igangsetter plottet i fortellingene og avslører sider ved hovedpersonen som ikke alltid er like flatterende. Dette synes jeg er et spennende grep, ettersom man ofte forventer at hovedpersonen er fortellingens helt.

Et tema som går igjen i flere av fortellingene er samlivsbrudd. I "Crooner" møter vi en ung musiker som blir kjent med den kjente musikeren Tony Gardner i Venezia. Dette er 27-års jubileet til Gardner og hans kone Lindy, men vi merker fort at noe ikke er som det skal mellom dem. Gardner ber fortelleren vår om å bistå han når han skal synge en serenade for kona. Men Lindys reaksjon er ikke helt som forventet, og vi får snart vite hvorfor.

I "Come Rain or Come Shine" møter vi Ray som blir invitert til å besøke et vennepar fra ungdomstiden, Emily og Charlie. Charlie skal reise bort for noen dager, og han avslører at han og Emily har problemer. PLanen hans er at Ray bare skal være seg selv mot Emily, slik at Emily vil verdsette Charlie mer når han kommer hjem fra reisen. Ray må bare ikke snakke om Emilys favorittmusikk.

I tillegg til de åpenbare samlivsproblemene, er det tydelig at Ray ikke er helt den vi tror han er. Måten både Emily og Charlie behandler han på, foreslår at noe er alvorlig galt. Vi får inntrykk av at han lider av depresjon eller lignende: " 'Det er vel bare slik at årene har filleristet deg. Det er som om du vakler på avgrunnens rand. Et lite knuff, så sprekker du' / ' Du er bare et skall av den Raymond som var' " (s. 54). Det er uklart om Emilys oppfatning av Ray er noe Charlie har fått henne til å tro i et forsøk på å se bedre ut selv, eller om det kun er Raymond selv som ikke ser disse tingene. Vi får inntrykk av at noe er galt, men kan ikke vite sikkert om det er så ille som Emily tror. Det ser likevel ikke bra ut når Ray, i et forsøk på å dekke over at han rev ut noen sider av Emilys avtalebok, later som at nabohunden har endevendt leiligheten, og koker en sko for å simulere lukten av hund. Han gjorde dette etter råd fra Charlie, så igjen må vi spørre oss selv om Charlie forsøker å sabotere ham. Likevel, ville et rasjonelt og sunt sinn gjennomført denne planen? Det er morsomt, på en absurd måte.

I "Malvern Hill" møter vi en ung gitarist som etter å ha tilbragt en fruktløs vår i London, drar hjem til sin søster for å jobbe på kaféen hennes over sommeren. Her stikker han seg unna så mye arbeid som mulig, mens han prøver å komponere nye sanger. Han blir kjent med det eldre sveitsiske ekteparet Tilo og Sonja som ferierer her, inspirert av den britiske komponisten Edward Elgar. Tilo kan ikke få rost utsikten, åsene, kaféen eller hotellet nok, mens Sonja er mer kritisk og tilbakeholden. De er folkemusikere selv, men har sett seg tvunget til å spille mer kommersiell musikk for å tjene til livets opphold. De kommer sammen over verdsettelsen av musikken vår unge forteller spiller, men utover det begynner store sprekker å vise seg i samlivet deres.

"Nokturne" er en slags oppfølger eller parallell av "Crooner". I "Crooner" ble en ung musiker kjent med Tony Gardner, mens i "Nokturne" blir en saksofonist kjent med den nå fraskilte Lindy Gardner. Premissene for dette bekjentskapet er noe uvanlige. Fortelleren vår søker det store gjennombruddet, men kommer ingen vei, og agenten hans mener at litt plastisk kirurgi vil gjøre forskjellen. Når kona Helen forlater han for en rik ungdomsforelskelse, og tilbyr at hennes nye mann kan betale, svelger fortelleren i desperasjon det siste han har av stolthet, og legger seg under kniven. Lindy er hans nabo på rekonvalensens-hotellet, og selv om han i prinsippet ikke utstår folk som Lindy, som ikke har talent men likevel har suksess, takker han ja når hun inviterer han på besøk. Forholdet dem imellom er preget av fortellerens motvillighet mot å godta Lindys interesse for ham, og hans forakt for de "talentløse" som likevel har nådd toppen. Det er en underlig dynamik dem imellom som fører til noen svært morsomme nattlige vandringer.

"Cellister" har også et forhold til "Crooner", bokens første fortelling. Dette er en slags parallell-historie til historien om fortelleren i "Crooner", som var fra et Østblokkland, men som nå er kafémusiker i Venezia. Fortelleren i "Cellister" er også kafémusiker i Venezia, men parallellen er ikke til han, men til Tibor, som han forteller oss om. Tibor er fra Ungarn, og har dermed samme bakgrunn som fortelleren i "Crooner". På en kafé blir han kjent med den amerikans kvinnen Eloise som har hørt ham spille noen dager tidligere, og hevder hun selv også er Cellist, og at hun kan hjelpe han til å bli bedre. Ettersom dagene går, får Eloise en slags merkelig makt over Tibor, som om hun er hans lærermester, med frihet til å spørre Tibor om alt, uten at Tibor har samme frihet. Etter en stund begynner Tibor å lure på hvor hennes Cello er. Etterhvert kommer det også frem av Eloise er forlovet, men at hun har gjemt seg for forloveden, muligens som et slags spill. Hva Tibors rolle er i dette spillet, er usikkert.

Ingen av karakterene i disse fortellingene er på noen måte opphøyet. De virker ekte, komplekse, med skiftende motiver og humør. Det er mye menneskelig sårhet her, så vel som menneskelig svakhet. Samtidig sympatiserer jeg med noen av dem, tidvis lider jeg sammen med dem, andre ganger gremmes jeg på vegne av dem. Det er en sjelden ekthet her som Ishiguro mesterlig får til.

Slutten på fortellingene kan langt fra kalles klimaks. Det er som stillheten etter musikk. Vi blir sittende igjen og tenke "now what?". Vi har fått et lite innblikk i hendelser framprovosert av et møte mellom mennesker, men vi ser ikke helt utfallet, om det er noe utfall. Klimakset som vi venter på, den siste konfrontasjon, konflikt eller konsekvens, er ikke med i historien. Vi etterlates ved stupet, just like that. Vi ønsker mer, men det er ikke mer.

Som novellesamling likte jeg denne svært godt. Parallellene mellom noen av historiene komplementerte hverandre. Den absurde, men lavmælte humoren, og de komplekse karakterne gjorde at jeg ble fascinert av fortellingene. Ishiguro har skrevet en novellesamling som kjennes fullstendig ut, og som absolutt har noe på hjertet.

Friday, 16 March 2012

Fornemmelsen for Slutten av Julian Barnes | Historie: tapernes selvbedrag

Fantastisk å endelig lese denne Booker-pris vinneren, nylig utgitt på norsk av Cappelen Damm! Fornemmelsen for Slutten er en utrolig velskrevet roman med god driv som engasjerer fra første side. Jeg ble oppslukt av historien den nå over 60 år gamle fortelleren Tony beretter.

Det mest sentrale temaet i denne boken er historie. Allerede fra første side blir vi gjort oppmerksomme på at hukommelse er selektiv, og fortelleren sier tidlig: "Om jeg ikke lenger kan være sikker på de faktiske hendelsene, kan jeg i det minste yte de etterlatte fakta rettferdighet. Det er det beste jeg kan få til" (s. 10). Dermed leser jeg handlingene fortelleren beskriver med en viss skepsis, hele tiden påminnet av fortelleren selv at det han beskriver er slik han har valgt å huske det.

Historien begynner når Adrian begynner i klassen til Tony, fortelleren vår, og hans to venner Alex og Colin. Adrian skiller seg ut fra de andre tre. Han er smartere og mer gjennomtenkt. I historietimene diskuteres det hva historie er, og Tony erklærer at "historie er seierherrenes løgner" (s. 25), hvorpå læreren minner om at historie også er tapernes selvbedrag. Adrian på sin side, han en mer kompleks tilnærmelse: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet" (s. 25). Senere i teksten blir denne tanken ekstra interessant, når nettopp Tonys utilstrekkelige hukommelse blir konfrontert med dokumentasjon.

En hendelse som ryster skolen, er selvmordet til en gutt i en annen klasse. Selvmordsbrevet inneholder kun en unnskyldning til mor, og utenom det eksisterer det kun spekulasjoner om motiv. Et av ryktene som går, er at han har gjort kjæresten gravid, og rett og slett ikke taklet det. Denne hendelsen skal få et merkelig ekko, eller historisk repetisjon, senere i boken.

Guttene spres for alle vinder når de begynner på universitetet, og holder bare sporadisk kontakt. Tony får seg endelig kjæreste, den lunefulle og mystiske Veronica. Minnene han har om henne er preget av en viss dose bitterhet. Han beskriver hvordan han tilbragte en helg hjemme hos familien hennes, og om hvordan faren og broren fikk han til å føle seg utilpass. Moren, derimot, behandlet ham vennlig, og advarte han til og med: "Ikke la Veronica slippe unna med for mye" (s. 39).

Tony introduserer Veronica for Adrian, Alex og Colin, men merker til sin irritasjon at Veronica vier Adrian ekstra mye oppmerksomhet. En tid etterpå blir det slutt mellom Veronica og Tony. Han får senere et brev fra Adrian der han forteller at han nå er blitt sammen med Veronica, og spør om det er greit. Tony forteller oss at han på et tidspunkt skrev et mindre hyggelig brev, men innholdet røper han ikke. Det er ikke før mye senener i historien, når Tony blir konfrontert med sine egne skarpe ord, at vi får vite brevets fulle innhold.

Tony går videre med livet sitt, men får en dag en dyster beskjed. Adrian har tatt selvmord. Han har etterlatt et langt selvmordsbrev der han forklarer sin filosofiske bakgrunn for selvmordet, at livet er en gave han aldri ba om. Vennene godtar denne tilnærmelsen, selv om et motiv ikke er klart.

Vi spoler fremover i tid, og møter en nå over 60 år gammel Tony, fraskilt, god venn med ekskona Margaret, har datteren Susie, og barnebarn. Tony blir tvunget til å grave opp i fortidens spøkelser når han overraskende arver £500 og to dokumenter fra Veronicas mor. Bare ett av dokumentene får han; det andre, som viser seg å være Adrians dagbok, nekter Veronica å gi ham. Tony oppdriver Veronicas epost-adresse, og kaster seg over en hvileløs korrespondanse som fører til at han får en kopi av én side i Adrians dagboken, samt brevet han i sin tid sendte til Adrian. Innholdet tvinger Tony til å ta et oppgjør med fortiden, samtidig som han også prøver å forsone seg i Veronicas øyne. Men det viser seg at det er flere hemmeligheter i fortiden, hemmeligheter som Tony er for blind til å se. I det lengste er vi like blinde som Tony, og kan ikke se hva Veronica skjuler.

Fornemmelsen for Slutten handler om å ta konsekvenser av ens handlinger fra fortiden. Tony lever i spennet mellom antagelser og falske minner, samtidig som han prøver å håndtere sin egen anger. Ekskona poengterer at han nå er på egenhand, og dette gjelder i en større mening at han alene må stå ansvarlig for sine handlinger, og ta et oppgjør med dem. Til syvende og sist viser det seg at det slett ikke handler om han, men om andre.

Romanen er så vakkert og flytende skrevet at jeg raste igjennom den. Her er det dype tanker om død, ansvar, hukommelse, og i siste instans, om en histories sannhet og verdi. Tony har fortalt oss sin side av historien, og vi, på lik linje med ham, tvinges til å "skrive" resten av historien gjennom de andre opplysningene vi får servert.

Fornemmelsen for Slutten er en vakker fortelling om å fortelle. Den kommer til å sitte i - lenge. En absolutt verdig Booker-pris vinner:)

The Voyage of Short Serpent by Bernard du Boucheron | Morbid fun!

Thanks to Exclusive Books' amazing R50/kilo warehouse book sale, I found this hidden gem. The Voyage of Short Serpent by Bernard du Boucheron is probably the most morbid novel I've read since Haunted by Chuck Palahniuk. But what a read! Morbidly funny, I don't know whether to laugh or shudder with horror half the time.

In this novel, du Boucheron definately pays homage to the tradition of the gothic novel. The main part of the text is written as a letter or report, quite common for the gothic novel. Similar to the classic Frankenstein, we follow our narrator to an arctic location shrouded in mystery and uncertainties. In gothic fiction, the arctic is often a romanticised setting, with dark secrets as exotic as the Africa of H. Rider Haggard.

We find ourselves in the Middle Ages, where Bishop Montanus embarks on a mission to look after the Christian flock in New Thule, Greenland. Instructed by the Cardinal-Archbishop of Nidaros (!) to sort out these rumours of sodomy, incest, canibalism and massacres, Montanus is allowed to execute the worst sinners. "For every offence you will determine the proper manner of death: the stake, the wheel, the head vise, drawing and quartering, the slow hanging, suspension from the feet or carnal parts (only for men, since the female constitution does not lend itself to it), immersion in oil, or stoning" (p. 27) - yes, you get the drift..!

The journey there turns out to be a lot more hazzardous than expected, and we quickly start suspecting that our narrator is not entirely reliable. The style of writing is highly gothic, with exaggerations and unlikely scenes, as well as obvious twisting of the truth to make us doubt our narrator. Before arriving in their intended location, they come across a house where a massacre recently has taken place. Ten dead bodies are found murdered, including a monkey. Our narrator precedes to tell us that the entrails are still warm, and the fire still aglow.

Upon arrival, Montanus meets the chief of Einarsfjord, Einar Sokkason, who introduces him to the only surviving priest: "crawling with lice, his mouth oozing with a foamy pleghm which gave off a rank smell, and holding by the hand a scarce-pubescent female publican, he spewed a hundred blasphemies" (p. 77). For their obvious sins, Montanus decides they must both be put to death.

Taking stock of the situation at New Thule, Montanus observes that the poverty and hunger is so bad, that Christian women become the prostitutes of the "publicans" (which seems to refer to the natives, or "pagans" of New Thule) who are better equipped at hunting and fishing. The Christian "masters" are so sick and empowerished that their publican slaves lord it over them. There is no treasure whatsoever, nothing worth trading with, and there is a pestilence which Montanus traces back to the monkey.

Quickly the situation becomes so desperate that Montanus' company themselves resort to cannibalism. On a hunting outing, the Captain even calculates the amount of meat needed to keep them alive: "there was enough here, based on one pound per person per day, to hold out for over two weeks, deducting leftovers of one-fifth which hunger, if prolonged beyond two weeks, would eventually force them to eat" (p. 116). *shudder* The cold and the hunger has mercilessly forced the men to cross a border of humanity.

In the mean time, Montanus is trying to set right the lives of his flock. One of his main problems, is that children are often sacrificed in favour of the parents. He bans this practice, and takes it one step further: "I even went so far as to permit, nay, what am I saying, to sanction children, driven to the very brink, to send parents or grandparents whom age has rendered utterly useless into a final exile" (p. 136). He admits that in this he was inspired by the pagans where this practice is common: "So it was that a distinclty pagan custom became my Christian flock's saving grace" (p. 137). The irony here is not lost on us, as Montanus is condoning more and more of the behaviour he was sent to put a stop to.

Montanus' fall comes in the form of a young publican woman. She confesses to him that she is pregnant, and when Montanus asks who the father is, she professes that he is. The whole scene is reported in denial, and after going on about her confession, and his questions to her about sodomy and sex, he writes: "Your Grace will gauge if such wintry weather encouraged lechery, in asking for a little warmth in the rubbing and the rocking" (p. 182). Ironically, the Cardinal-Archbishop did indeed say, when addressing husbands staying "within the bounds of acceptable debauchery", that "virtue is a matter of season" (p. 26).

After the birth of the child, Montanus concludes that there is nothing more he can do for his flock at this point, and prepares the Short Serpent for departure. He forces his flock, who are increasingly unhappy with him, to provide enough supplies for the journey, while still claiming that his departure is not cowardice, despite the fact that he describes the possibility of staying as a "daily increase of suffering leading inexorably to death" (p. 192).

At the disgraceful departure, it is clear that Montanus has utterly failed in his mission, and that he and his men have become victims of the same vices they came to purge. The omniscient narrator who has been silent since the first lines of the story, makes a comeback in the final chapter. He makes it clear for anyone who hasn't caught on to it yet that Montanus indeed is unreliable in his account of events. Now whereas I really enjoyed the hypocrisy throughout, the story did have a tragic ending for one of the characters, who unfortunately became a victim to Montanus' selfishness.

There are so many other quotes and ironies in this novel that I would love to point out, but to be frank, these are more enjoyable in the context of the text. If you are faint hearted, I would probably not read this book, but to anyone else, this is a funny, intelligent, macabre, entertaining and thought-provoking novel. If you love the style of the gothic, read it. If you love shock and horror, read it. If you love good literature, read it.

Thursday, 15 March 2012

The Hand of Fatima by Ildefonso Falcones | A history of a Morisco

I have to admit that when I started reading this 900 pages book, I was not sure I would be able to finish it. I am usually attracted to tombes of this size, because if the book is good, I can spend a long time in that universe. However, in the case of The Hand of Fatima, I had a few problems relating properly to the main protagonist and the story itself. The story is set in Spain between 1568 and 1612, and my knowledge of Spanish history leaves a lot to be desired. At least after reading it, I can say that I have gained a better understanding of Spanish history, and especially the relationship between Christians and Muslims the Inquisition and witch trials.

My main issue was with our protagonist, Hernando Ruiz. Hernando is a Morisco, or Moor, who was forced to convert to Christianity after the Reconquest of Granada. Unfortunately for Hernando, he is the product of a Christian priest raping his mother Aisha. His stepfather Brahim detests Hernando, who with his blue eyes is favoured by the priests of his village, and is taught how to read and write. In his youth, Hernando is torn between the good treatment he receives from the Christian priests, and the hatred the other Moors, with the exception of the elder Hamid, has for him. Once the Moors rise against their oppressors, however, Hernando, with the aid of Hamid, embraces his Muslim belief.

My problem with Hernando is that he is a very strange hero. He is a bit of a trickster character, because a lot of times he will cause trouble for someone else, without provocation, or he takes things way too far. He claims to be a true believer, but at the same time he gambles, commits adultery, smuggles, and all these other things that strike me as odd. He pushes his few Muslim friends away, alienate potential allies, and still does not understand why the other Moriscos want nothing to do with him. Maybe Falcones wanted to create a very complex and humane character, but for the mission Hernando sets out to do, which is to create more sympathy for Muslims amongst the Christians and find grounds of unity, one would expect a very pure and unequivocally good character. This is definately not the case.

Other than that, the story does seem quite long. A reason for that is that there are so many twists and turns. Whenever things are looking up for Hernando and fortune is smiling at him, some unexpected twist will leave him at square one again (or sometimes even on zero). It comes to the point where you just want to get to the end to see what the point of it all is.

Hernando falls in love with beautiful Fatima, but unfortunately Brahim also has his eyes on her, and manages to maneuver Hernando out of the way and then threaten Fatima to marry him. Fortunes change again, and Brahim finds himself too poor to keep two wives. The Muslim elders, who support Hernando, gives Brahim two months to come up with enough money, otherwise they will grant Fatima a divorce. In a desperate attempt to come up with the money, Brahim seeks out some outlaws to offer them his services. Instead, he is faced with an old enemy who cuts his hand off, and Brahim is abandoned in the desert also by his first wife Aisha. Brahim disappears, and Hernando marries Fatima. All is seemingly perfect. Of course the idyll does not last, and Fatima and the children disappear one day, killed, Aisha claims, by an old enemy of Hernandos. When that enemy's dead body appears, Hernando gives up his search for vengeance. But Aisha has a deep secret.

Whilst the love drama is happening, the Moriscos suffer under the Christian yolk. Hernando is working under cover to help his brothers in faith, and is adviced to be more Christian than the Christians. Unfortunately he takes this so much to heart that his brothers eventually turn their backs on him, and Hernando finds himself friendless and marginalised. Even his mother claims he is a traitor, unaware of Hernando's secret work.

Ironically, as Hernando is working to plant evidence that undermines the Christian gospel, his friends and helpers are mostly Christians. While his former friends and his mother judge him as a traitorous dog, all his needs are looked after by Christians.

In the middle of all this, Hernando is constantly hassled by the Church to collaborate with them on different things, and he has to act as a double agent left, right, and centre.

I have to say, my favourite part of the book was its ending, where Hernando's old life clashes with his new, and he finally seems to have decided who he is and what he stands for. The book claims to try unify Christians and Muslims, and although I don't agree that it really tries to do that, Hernando in his actions, manages to at least live it.

I did eventually get through the book, and I'm glad I did. Although it provoked me at times, I think it's only healthy to read things you don't always agree with. The end of the story really made it come together in my eyes, even if it could have been at least 200 pages shorter...