Nokturner av Kazuo Ishiguro | Musikk i livets natt

Kazuo Ishiguros nye novellesamling Nokturner ble nettopp utgitt på norsk av Cappelen Damm. Undertittelen er "fem fortellinger om musikk og skumring", og jeg vil si meg enig, så lang skumring refererer til en skumring i menneskers sinn og samliv.

Nokturner består av fem noveller, som alle har flere fellestrekk. Hovedpersonen i fortellingen gjennomgår en krise eller en overgangsfase, og har ofte en følelse av rotløshet. Flere har flyttet fra hjemstedet og prøver å skape et bedre liv langt borte, med mer eller mindre hell. Et møte med noen, det være seg gamle venner eller en kjendis, igangsetter plottet i fortellingene og avslører sider ved hovedpersonen som ikke alltid er like flatterende. Dette synes jeg er et spennende grep, ettersom man ofte forventer at hovedpersonen er fortellingens helt.

Et tema som går igjen i flere av fortellingene er samlivsbrudd. I "Crooner" møter vi en ung musiker som blir kjent med den kjente musikeren Tony Gardner i Venezia. Dette er 27-års jubileet til Gardner og hans kone Lindy, men vi merker fort at noe ikke er som det skal mellom dem. Gardner ber fortelleren vår om å bistå han når han skal synge en serenade for kona. Men Lindys reaksjon er ikke helt som forventet, og vi får snart vite hvorfor.

I "Come Rain or Come Shine" møter vi Ray som blir invitert til å besøke et vennepar fra ungdomstiden, Emily og Charlie. Charlie skal reise bort for noen dager, og han avslører at han og Emily har problemer. PLanen hans er at Ray bare skal være seg selv mot Emily, slik at Emily vil verdsette Charlie mer når han kommer hjem fra reisen. Ray må bare ikke snakke om Emilys favorittmusikk.

I tillegg til de åpenbare samlivsproblemene, er det tydelig at Ray ikke er helt den vi tror han er. Måten både Emily og Charlie behandler han på, foreslår at noe er alvorlig galt. Vi får inntrykk av at han lider av depresjon eller lignende: " 'Det er vel bare slik at årene har filleristet deg. Det er som om du vakler på avgrunnens rand. Et lite knuff, så sprekker du' / ' Du er bare et skall av den Raymond som var' " (s. 54). Det er uklart om Emilys oppfatning av Ray er noe Charlie har fått henne til å tro i et forsøk på å se bedre ut selv, eller om det kun er Raymond selv som ikke ser disse tingene. Vi får inntrykk av at noe er galt, men kan ikke vite sikkert om det er så ille som Emily tror. Det ser likevel ikke bra ut når Ray, i et forsøk på å dekke over at han rev ut noen sider av Emilys avtalebok, later som at nabohunden har endevendt leiligheten, og koker en sko for å simulere lukten av hund. Han gjorde dette etter råd fra Charlie, så igjen må vi spørre oss selv om Charlie forsøker å sabotere ham. Likevel, ville et rasjonelt og sunt sinn gjennomført denne planen? Det er morsomt, på en absurd måte.

I "Malvern Hill" møter vi en ung gitarist som etter å ha tilbragt en fruktløs vår i London, drar hjem til sin søster for å jobbe på kaféen hennes over sommeren. Her stikker han seg unna så mye arbeid som mulig, mens han prøver å komponere nye sanger. Han blir kjent med det eldre sveitsiske ekteparet Tilo og Sonja som ferierer her, inspirert av den britiske komponisten Edward Elgar. Tilo kan ikke få rost utsikten, åsene, kaféen eller hotellet nok, mens Sonja er mer kritisk og tilbakeholden. De er folkemusikere selv, men har sett seg tvunget til å spille mer kommersiell musikk for å tjene til livets opphold. De kommer sammen over verdsettelsen av musikken vår unge forteller spiller, men utover det begynner store sprekker å vise seg i samlivet deres.

"Nokturne" er en slags oppfølger eller parallell av "Crooner". I "Crooner" ble en ung musiker kjent med Tony Gardner, mens i "Nokturne" blir en saksofonist kjent med den nå fraskilte Lindy Gardner. Premissene for dette bekjentskapet er noe uvanlige. Fortelleren vår søker det store gjennombruddet, men kommer ingen vei, og agenten hans mener at litt plastisk kirurgi vil gjøre forskjellen. Når kona Helen forlater han for en rik ungdomsforelskelse, og tilbyr at hennes nye mann kan betale, svelger fortelleren i desperasjon det siste han har av stolthet, og legger seg under kniven. Lindy er hans nabo på rekonvalensens-hotellet, og selv om han i prinsippet ikke utstår folk som Lindy, som ikke har talent men likevel har suksess, takker han ja når hun inviterer han på besøk. Forholdet dem imellom er preget av fortellerens motvillighet mot å godta Lindys interesse for ham, og hans forakt for de "talentløse" som likevel har nådd toppen. Det er en underlig dynamik dem imellom som fører til noen svært morsomme nattlige vandringer.

"Cellister" har også et forhold til "Crooner", bokens første fortelling. Dette er en slags parallell-historie til historien om fortelleren i "Crooner", som var fra et Østblokkland, men som nå er kafémusiker i Venezia. Fortelleren i "Cellister" er også kafémusiker i Venezia, men parallellen er ikke til han, men til Tibor, som han forteller oss om. Tibor er fra Ungarn, og har dermed samme bakgrunn som fortelleren i "Crooner". På en kafé blir han kjent med den amerikans kvinnen Eloise som har hørt ham spille noen dager tidligere, og hevder hun selv også er Cellist, og at hun kan hjelpe han til å bli bedre. Ettersom dagene går, får Eloise en slags merkelig makt over Tibor, som om hun er hans lærermester, med frihet til å spørre Tibor om alt, uten at Tibor har samme frihet. Etter en stund begynner Tibor å lure på hvor hennes Cello er. Etterhvert kommer det også frem av Eloise er forlovet, men at hun har gjemt seg for forloveden, muligens som et slags spill. Hva Tibors rolle er i dette spillet, er usikkert.

Ingen av karakterene i disse fortellingene er på noen måte opphøyet. De virker ekte, komplekse, med skiftende motiver og humør. Det er mye menneskelig sårhet her, så vel som menneskelig svakhet. Samtidig sympatiserer jeg med noen av dem, tidvis lider jeg sammen med dem, andre ganger gremmes jeg på vegne av dem. Det er en sjelden ekthet her som Ishiguro mesterlig får til.

Slutten på fortellingene kan langt fra kalles klimaks. Det er som stillheten etter musikk. Vi blir sittende igjen og tenke "now what?". Vi har fått et lite innblikk i hendelser framprovosert av et møte mellom mennesker, men vi ser ikke helt utfallet, om det er noe utfall. Klimakset som vi venter på, den siste konfrontasjon, konflikt eller konsekvens, er ikke med i historien. Vi etterlates ved stupet, just like that. Vi ønsker mer, men det er ikke mer.

Som novellesamling likte jeg denne svært godt. Parallellene mellom noen av historiene komplementerte hverandre. Den absurde, men lavmælte humoren, og de komplekse karakterne gjorde at jeg ble fascinert av fortellingene. Ishiguro har skrevet en novellesamling som kjennes fullstendig ut, og som absolutt har noe på hjertet.