Fornemmelsen for Slutten av Julian Barnes | Historie: tapernes selvbedrag

Fantastisk å endelig lese denne Booker-pris vinneren, nylig utgitt på norsk av Cappelen Damm! Fornemmelsen for Slutten er en utrolig velskrevet roman med god driv som engasjerer fra første side. Jeg ble oppslukt av historien den nå over 60 år gamle fortelleren Tony beretter.

Det mest sentrale temaet i denne boken er historie. Allerede fra første side blir vi gjort oppmerksomme på at hukommelse er selektiv, og fortelleren sier tidlig: "Om jeg ikke lenger kan være sikker på de faktiske hendelsene, kan jeg i det minste yte de etterlatte fakta rettferdighet. Det er det beste jeg kan få til" (s. 10). Dermed leser jeg handlingene fortelleren beskriver med en viss skepsis, hele tiden påminnet av fortelleren selv at det han beskriver er slik han har valgt å huske det.

Historien begynner når Adrian begynner i klassen til Tony, fortelleren vår, og hans to venner Alex og Colin. Adrian skiller seg ut fra de andre tre. Han er smartere og mer gjennomtenkt. I historietimene diskuteres det hva historie er, og Tony erklærer at "historie er seierherrenes løgner" (s. 25), hvorpå læreren minner om at historie også er tapernes selvbedrag. Adrian på sin side, han en mer kompleks tilnærmelse: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet" (s. 25). Senere i teksten blir denne tanken ekstra interessant, når nettopp Tonys utilstrekkelige hukommelse blir konfrontert med dokumentasjon.

En hendelse som ryster skolen, er selvmordet til en gutt i en annen klasse. Selvmordsbrevet inneholder kun en unnskyldning til mor, og utenom det eksisterer det kun spekulasjoner om motiv. Et av ryktene som går, er at han har gjort kjæresten gravid, og rett og slett ikke taklet det. Denne hendelsen skal få et merkelig ekko, eller historisk repetisjon, senere i boken.

Guttene spres for alle vinder når de begynner på universitetet, og holder bare sporadisk kontakt. Tony får seg endelig kjæreste, den lunefulle og mystiske Veronica. Minnene han har om henne er preget av en viss dose bitterhet. Han beskriver hvordan han tilbragte en helg hjemme hos familien hennes, og om hvordan faren og broren fikk han til å føle seg utilpass. Moren, derimot, behandlet ham vennlig, og advarte han til og med: "Ikke la Veronica slippe unna med for mye" (s. 39).

Tony introduserer Veronica for Adrian, Alex og Colin, men merker til sin irritasjon at Veronica vier Adrian ekstra mye oppmerksomhet. En tid etterpå blir det slutt mellom Veronica og Tony. Han får senere et brev fra Adrian der han forteller at han nå er blitt sammen med Veronica, og spør om det er greit. Tony forteller oss at han på et tidspunkt skrev et mindre hyggelig brev, men innholdet røper han ikke. Det er ikke før mye senener i historien, når Tony blir konfrontert med sine egne skarpe ord, at vi får vite brevets fulle innhold.

Tony går videre med livet sitt, men får en dag en dyster beskjed. Adrian har tatt selvmord. Han har etterlatt et langt selvmordsbrev der han forklarer sin filosofiske bakgrunn for selvmordet, at livet er en gave han aldri ba om. Vennene godtar denne tilnærmelsen, selv om et motiv ikke er klart.

Vi spoler fremover i tid, og møter en nå over 60 år gammel Tony, fraskilt, god venn med ekskona Margaret, har datteren Susie, og barnebarn. Tony blir tvunget til å grave opp i fortidens spøkelser når han overraskende arver £500 og to dokumenter fra Veronicas mor. Bare ett av dokumentene får han; det andre, som viser seg å være Adrians dagbok, nekter Veronica å gi ham. Tony oppdriver Veronicas epost-adresse, og kaster seg over en hvileløs korrespondanse som fører til at han får en kopi av én side i Adrians dagboken, samt brevet han i sin tid sendte til Adrian. Innholdet tvinger Tony til å ta et oppgjør med fortiden, samtidig som han også prøver å forsone seg i Veronicas øyne. Men det viser seg at det er flere hemmeligheter i fortiden, hemmeligheter som Tony er for blind til å se. I det lengste er vi like blinde som Tony, og kan ikke se hva Veronica skjuler.

Fornemmelsen for Slutten handler om å ta konsekvenser av ens handlinger fra fortiden. Tony lever i spennet mellom antagelser og falske minner, samtidig som han prøver å håndtere sin egen anger. Ekskona poengterer at han nå er på egenhand, og dette gjelder i en større mening at han alene må stå ansvarlig for sine handlinger, og ta et oppgjør med dem. Til syvende og sist viser det seg at det slett ikke handler om han, men om andre.

Romanen er så vakkert og flytende skrevet at jeg raste igjennom den. Her er det dype tanker om død, ansvar, hukommelse, og i siste instans, om en histories sannhet og verdi. Tony har fortalt oss sin side av historien, og vi, på lik linje med ham, tvinges til å "skrive" resten av historien gjennom de andre opplysningene vi får servert.

Fornemmelsen for Slutten er en vakker fortelling om å fortelle. Den kommer til å sitte i - lenge. En absolutt verdig Booker-pris vinner:)