There is an English review just below the Norwegian one.Jeg holder meg rundt slutten av 1800-tallet i en verden der magi fortsatt er mulig. Cappelen Damm har nettopp utgitt den norske utgaven av Nattens Sirkus av Erin Morgenstern, som er en veldig annerledes type fantasy-roman som forfører oss inn i le Cirque des Rêves' mystikk.
Kjernen i denne historien er to motstandere, to representanter for ulike syn på magi. Den fantastiske "illusjonisten", Trollmannen Prospero, finner plutselig ut at han har en datter, Celia, med et naturtalent for manipulasjon. Han utfordrer en gammel bekjentskap, den skyggeløse Alexander. Som svar adopterer Alexander foreldreløse Marco, som virker lovende. Konkurransens regler er uklare, men barna er bundet til en vinner kan kåres.
De magiske metodene som brukes er svært forskjellige. Mens Celia må lære å kontrollere sitt sterke temperament og å lege seg selv gjennom tankekraft, leser Marco utallige bøker, lærer bindinger og besvergelser. Det er ikke så mye en kamp mellom det gode og det onde, som yin/yang eller Janus; to ulikheter som utfyller hverandre.
Som arena for konkurransen oppstår det grensesprengende le Cirque des Rêves. Celia og Marco vet fortsatt ikke spillets regler, og må i blinde komme med trekk og mottrekk. Marco avslører tidlig hvem hans konkurrent er, mens Celia ikke klarer å gjennomskue Marcos magi som gjør at han fremstår som ubetydelig. Fra hvert sitt "hjørne" kontrollerer de sirkuset i større og større grad. Nye telt dukker opp med magiske innretninger som bryter fysikkens lover. Menneskene som er involvert i sirkuset eldres tilsynelatende ikke, og ingen har hatt så mye som en forkjølelse siden sirkusets oppstart. Åpningsilden som brenner hvitt slokkes aldri, selv ikke når sirkuset flytter fra sted til sted. Etterhvert begynner flere å sette spørsmålstegn ved mysteriene rundt sirkuset, noe som får fatale følger. Samtidig finner Celia endelig ut hvem hennes konkurrent er, og de magiske teltene Celia og Marco skaper blir kjærlighetserklærlinger til hverandre. Men om en vinner på død og liv må kåres, er det noe håp for kjærligheten deres? Og kan en "vanlig dødelig" redde le Cirque des Rêves, som sakte men sikkert begynner å vise sprekker?
Når sirkuset beskrives, er det med en god del mystikk. Selv for den mest drevne sirkus-gjenger er steder holdt i mørket, og det vil "alltid finnes kroker som er og forblir uutforsket, dører som er og forblir uåpnet" (s. 367). I forhold til konkurransens skjulte regler er det som om både vi som lesere, og Celia og Marco, er holdt i mørket som illusjonisten holder sitt publikum i. Men Morgenstern holder også oss i mørket i en videre forstand. Karakterene blir vi kun kjent med på avstand, vi får ikke innblikk i deres innerste tanker og følelser. Jeg kan bare anta at Morgenstern i det lengste ønsket å holde den samme mystikken for boken som helhet, som for sirkuset og konkurransen.
Et sterkt gjengangermotiv i Nattens Sirkus er ideen om å være fanget. Celia og Marco er bundet av ringer som er brent inn i fingeren deres, og er dermed fanget i en situasjon de har liten kontroll over. Samtidig er alle de andre som er involvert i sirkuset også uvitende fanget i sirkuset som Celia og Marco hele tiden manipulerer. En av karakterene forteller historien om trollmanen Merlin som ble fanget i et tre, og som dermed spredte sin essens utover hele verden. Samtidig møter vi den utenforstående Bailey som ikke lar seg binde av sine egentlige forpliktelser, og gjennom sin frigjørelse er avgjørende i å redde situasjonen. Bailey er også en slags lavtfødt helt man ofte finner i fantasy, ettersom han spiller en avgjørende rolle på tross av at han ikke har noen av de magiske egenskapene andre karakterer har.
Et annet viktig motiv er kort, både spillkort og tarotkort. Illusjonister jobber gjerne med spillkort, mens spåkoner jobber med tarot. Lesning av fremtiden (og fortiden) står sentralt i boken, og vi får her oppfylt kravet til profetier og skjebne som fantasy-sjangeren krever.
Drøm er også et motiv i boken, noe som selvsagt også kommer til uttrykk i sirkusets navn, le Cirque des Rêves, eller Drømmenes Sirkus. Fan-basen deres kaller seg Rêveurs, Drømmerne, og man kan argumentere med at sirkuset er laget av Celia og Marcos drømmer, og holdes sammen nettopp av drømmere som Bailey. Dessuten vekker det også assosiasjoner til Shakespeare (som er nevnt opptil flere ganger i boken), som ofte mot slutten inkluderer hint om at skuespillene bare er drømmer, som for eksempel i A Midsummer Night's Dream:
If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream
Nattens Sirkus er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge, noe som både bidrar til spenning og forvirring. Ofte får vi referanse til noe som har skjedd i fortiden, men som vi enda ikke har lest om, eller vi må vente flere kapitle til å lese den videre utviklingen av en spesiell situasjon. Det er tre typer kapitle i boken. Den første er kapitle som forteller selve historien, og i disse hopper tidsperspektivet frem og tilbake. Den andre typen beskriver "din" opplevelse når du besøker sirkuset. Luktene, synene, opplevelsene. Disse er spredt over hele boken, og utgjør det aller første og det aller siste kapitlet (og overrasker her!). Den tredje typen kapittel er viet til ett spesielt telt eller element i sirkuset, oftest av typen som er skapt av Celia eller Marco. Morgenstern maner virkelig frem magien i sirkuset, og du føler at du er der, eller iallefall at du ønsker å være der. Jeg gjorde iallefall det.
Nattens Sirkus har, i likhet med andre bøker i sin sjanger, en nostalgi og lengsel for en tid da magi var ansett som en del av livet. Som Alexander påpeker: "De klamrer seg til troen på at magi ikke er annet enn et fiffig knep, for hadde de våget å tro at den er ekte, ville de ha mistet nattesøvnen og blidd redde for sine egne skygger." (s. 468). Likevel, bøker som Nattens Sirkus vekker magi til live, og gir romantikere som meg grunnlag til fortsatt å tro at magi eksisterer.
The Night Circus by Erin Morgenstern | A Dark Game
I continue to
At the core of this story we find two opponents, two representatives for different views on magic. The fantastic "illusionist" Prospero is surprised to find he has a daughter, Celia, who is a naturally taltented manipulator. Challenging his old aquaintance Alexander, who casts no shadow, Alexander adopts the promising orhpan Marco. The rules of the competition are unclear, but the children are bound until one of them is victorious.
The magic methods used are very different. Whilst Celia is learning how to control her strong temperament and healing herself through thoughts, Marco is reading countless books, learns bindings and spells. It is not so much a fight between good and evil, and yin/yang or Janus: two opposites that complete each other.
The limitless le Cirque des Rêves is created as arena for the competition. Celia and Marco are still kept in the dark about the rules of the game, and draw blindly. Marco soon reveals who his competitor is, whilst Celia is unable to see through the magic Marco is using to seem unimportant. From their respective "corners" they control the circus more and more. New tents with magic features that defy the law of physics appear. The people involved with the circus seem not to age, and no one has had as much as a cold since the circus opened. The opening fire which burns white never dies, even when the circus moves from place to place. Eventually people start questioning the mysteries surrounding the circus, with fatale results. At the same time Celia finally discovers who her competitor is, and the magical tents Celia and Marco create become love letters to each other. But if a winner must on life or death be found, is there any hope for their love? And can a "mere mortal" save le Cirque des Rêves, which slowly but surely is bursting at the seams?
The circus is described with a large chunk of mystery. Even the most eager circus goer is being kept in the dark, there will always be parts which remain unexplored, doors that remain unopened. In terms of the hidden rules for the competition, both the readers and Celia and Marco are kept in the dark in the same way an illusionist keeps his/her audience in the dark. But Morgenstern also keeps the readers in the dark in a larger sense. We only get to know the characters on a distance, we do not get to see their innermost thoughts and feelings. I can only assume that Morgenstern as far as possible wanted to maintain the same type of mystery for the novel as a whole, as for the circus and the competition.
A strong repetetive motif in The Night Circus is the idea of imprisonment. Celia and Marco are bound by rings burnt into their finger, and are thus trapped in a situation beyinf their control. At the same time, the other people involved in the circus are also unknowingly trapped in the circus Celia and Marco constantly manipulate. On of the characters tell the story about the wizard Merlin who got trapped in a tree, and who then spread the essense of his being all over the world. Simultaneously we meet Bailey, who does not belong in the circus, and who refuses to be bound by his own duties. Through his liberation he is crucial for rescuing the situation the circus is in. Bailey is also a sort of low born hero one often finds in fantasy, as he plays a determining part despite not having any of the magical skills other characters have.
Another motif is cards, both playing cards and tarots. Illusionists often work with playing cards, whilst soothsayers work with tarots (both belong in a circus). The reading of the future (and the past) is central in the book, and we here fulfill the demand of prophecy and destiny required in the fantasy genre.
Dream is also a motif in the book, which of course is visible through the name of the circus, le Cirque des Rêves, or the Circus of Dreams. Their fan base call themselves Rêveurs, the Dreamers, and you can argue that the circus is created by Celia and Marco's dreams, and is being held together precisely by dreamers such as Bailey. It also gives associations to Shakespeare (who is mentioned several times in the novel), which towards the end of his plays often hinted that it was all a dream, as in A Midsummer Night's Dream:
If we shadows have offended,
Think but this, and all is mended,
That you have but slumber'd here
While these visions did appear.
And this weak and idle theme,
No more yielding but a dream
The Night Circus is not written in chronological order, which contributes both to suspense and confusion. We often get references to something that's happened in the past, but that we have not read about yet, or we have to wait several chapters to know what happens next in a specific situation. There are three types of chapters in the novel. The first type is chapters that tell the story itself, and these skip back and forth in time. The second type describes "your" experience of the circus. The smells, the sights, the experiences. These are spread throughout the book, and make up the first and last chapter. The third type concentrates on one specific tent or element in the circus, often one that is created by Celia or Marco. Morgenstern really brings out the magic of the circus, and you feel that you are there, or at least that you want to be there. At least I did.
The Night Circus has, similar to other books in its genre, a nostalgia and longing for a time when magic was seen as part of life. Alexander points out: "They cling to the belief that magic is nothing but a neat trick of hand, because had they dared believe it was real, they would not sleep at night and fear their own shadows" (my bad translation, p. 468 of the Norwegian edition). All the same, books like The Night Circus brings magic to life, and gives romantics like me a reason to keep believing in the existence of magic.
No comments:
Post a Comment