Jeg tror aldri jeg har lest en bok som denne før. Det meste er skrevet fra hovedhunden Nelsons perspektiv. Nelson er en liten blandingshund som finner sin Store Kjærlighet i sin første eier Katey. Nelson er nysgjerrig og utforsker hagen og området Katey tar med Nelson på tur i, med snuten sin. Men én dag kommer Nelson bort fra huset, og finner ikke tilbake igjen. Dette blir starten på en lang reise, en hundens dannelsesreise, som fører Nelson over hele USA, fra gode mennesker til mindre gode mennesker, fra andre hunder til gråulver, fra trygge steder til farlige situasjoner.
Hele tiden har Nelson ett ønske: å gjenforenes med sin Store Kjærlighet. Denne kraften trekker Nelson fra ett sted til ett annet, og fra dødens fristende hvile, tilbake til livets utrygge rammer. Etter åtte års vandring er det de merkeligste omstendigheter som leder til en rørende gjenforening som gir historien en siste uforglemmelig tvist.
Det er noe ekstremt forfriskende med den typen narrativ som er valgt. Leseren orienteres gjennom Nelsons øyne (og nese!). Vi ser menneskene og hendelsene i menneskenes liv på avstand, gjennom et filter der ord er meningsløse. Etterhvert lærer Nelson seg å lese menneskene rundt seg bedre, men narrativen beholder en slags enkelhet der vi er fri for "drama" og overdrivelser. Nelson observerer hendelser og forstår dem utifra sitt register. Hovedsaklig er det lukter som danner grunnlaget for Nelsons tanker og forståelser.
Det er også en ovenstående forteller i historien som til tider gir oss korte beskrivelser av mennesker eller dyr Nelson blir kjent med. Disse bidrar til at historien får mer dybde, men når Nelson blir adskilt fra en ny venn, forlater vi uvitende denne vennen. Ettersom vi altså har en narrativ preget av hundens perspektiv, og en mindre informerende tredjepersonsforteller, er det mye opp til leseren å spekulere eller lese mellom linjene hva som skjer.
Nelson møter flere typer mennesker gjennom sine vandringer, og vi får innblikk i mange forskjellige typer menneskelig natur - særlig i forhold til hunder. Vi får innblikk i Nelsons endrede syn på mennesker ettersom han får mindre og mindre positive opplevelser med mennesker, og større og større avstand til minnene om den Store Kjærligheten: "Han følte seg ambivalent og splittet av lukten av mennesker og deres verden. En gang hadde han følt seg trygg der, men nå føltes disse luktene på mange måter truende for ham" (192).
Dette høres kanskje ut som en barnebok, men det er det ikke. Problemene de voksne rundt Nelson har, er voksne problemer. Men Nelsons løsning er alltid klar: gi varme, kjærlighet og et trøstende slikk på en hand eller i ansiktet.
Språket i boka er vakkert og flyter fint, og det var rett og slett med stor nytelse jeg leste På Rømmen. Utallige beskrivelser av lukter i naturen, Nelsons utrettelige ønske om å gjøre godt for de menneskene (eller dyrene) han er glad i, gir boken varme, og det er ingen tvil om at forfatteren Alan Lazar har en sterk kjærlighet for hunder: "Han hadde ikke noe ego, men hvis han hadde reflektert over hva han hadde oppnådd den kvelden, slik et menneske ville ha gjort, kunne han ha følt seg stolt over hvilken kolossal magisk kraft hunder kunne ha" (294).
På Rømmen er rett og slett en bok til å bli glad av, og i. Jeg fikk min første hund for ett år siden, og det å lese denne boken ga meg dermed enda større mening. Jeg føler at jeg kanskje har litt mer innsikt i Shadows tanker, og at jeg dermed har litt mer forståelse når han er rampete eller utålmodig.
På Rømmen er en perfekt bok for alle som har hund, som vil ha hund, som er glad i hunder, som jobber med hunder... Kos deg med den! Og så koser du litt ekstra med hunden i ditt liv.
No comments:
Post a Comment