Smaken av Eplekjerner av Katharina Hagena

As I can't find any inclination that this originally German novel has been translated into English, I'll write my thoughts about it in Norwegian.

Smaken av Eplekjerner er, som tittelen foreslår, en bok som passer perfekt å lese om sommeren. Dette er en roman hvor setting, eller sted driver handlingen fremover.

Iris arver bestemorens hus, og tilbringer noen dager på eiendommen for å avgjøre hvorvidt hun skal beholde det. Ettersom Iris beveger seg gjennom ikke bare selve huset, men også eiendommen som er full av frukt, urter og planter, vekkes gamle og vonde minner til liv igjen. Stedet som Iris lekte som barn skjuler nemlig mange mørke hemmeligheter som Iris må konfrontere.

Noe av det jeg likte best med denne romanen er sanseligheten den vekker hos meg som leser. Du kan virkelig kjenne lukten av frukter og blomster, og du får en svært sterk opplevelse av stedet handlingen skjer.

Som litteraturviter likte jeg også svært godt Iris' drøfting av det å glemme vs. det å huske, og hvordan disse "samarbeider". For eksempel trekker hun frem hvordan en tekst både bidrar til å huske og å glemme. Man skriver ned det man ønsker å huske av en historie, og dermed uteblir noe av det som egentlig var sannheten, man velger å glemme noe:

"Lese, det var det samme som å samle, og å samle var det samme som å oppbevare, og å oppbevare var det samme som å huske, og å huske var det samme som å ikke vite helt sikkert, og å ikke vite helt sikkert var det samme som å ha glemt, og å glemme var det samme som å falle, og disse fallene måtte ta slutt." (s. 18)

"I tillegg var det man skrev ned, noe man ikke behøvde merke seg, altså noe man trygt kunne glemme, for nå visste man jo hvor det sto, og dermed trådte det enda en gang i kraft, det som gjaldt for lesingen." (s. 19).

Gjennom sitt opphold i bestemorens hus, og i møte med mennesker som berører fortiden, tvinges Iris til å huske. Familiehistorien og de mange forbannelsene, eller fallene som Iris forteller oss har rammet kvinnene i denne familien kommer fram i lyset. Ulikt andre bøker jeg har lest som har samme "formel" (type Kate Morton), går ikke Iris spesielt dypt inn på de forskjellige hendelsene/spøkelsene fra fortiden. Hun drar dem fram, og så ferdig med den saken. Personlig tror jeg ikke romanen hadde tatt skade av å ha mer kjøtt på bena, men som lett sommerlektyre funker det fint likevel.

Ellers har romanen en tidvis lekende og morsom dialog, samt enkelte komiske scener som gjør at boken kanskje ikke er så ambisiøs, men heller ønsker å vekke ettertanke, en sanselig tilstedeværelse, og en god følelse hos leseren. Og det klarer den absolutt!

Smaken av Eplekjerner er er en vakker fortelling som passer perfekt på deilige sommerdager (eller for å frembringe dem i ditt sinns øye). Dette er visstnok Hagenas debutroman, og jeg håper virkelig at hun skriver litt lengre neste gang!