Nu, Jävlar! by Heidi Linde is a Norwegian novel (and not Swedish despite the title!), so I'll blog about it in Norwegian.Det tok litt tid for meg å komme inn i denne romanen. Ikke fordi den ikke var velskrevet, og plottet ikke fenget, men fordi det var litt uklart hva slags type roman dette var. Begynnelsen syder nemlig med en dyster stemning om at noe kommer til å gå galt før denne dagen er over. Ja, for handlingen forløper seg over kun én dag (en unormalt varm dag i oktober), selv om forhistoriene til karakterene rulles opp.
Handlingen er lagt til en bygd sørpå. Det er fire focalizors, altså karakterer hvis synsvinkel vi ser handlingen fra. Gravide Terese, nygifte Jessica, hennes mor Lydia og den tidligere lovende fotballspilleren Kevin. Terese som endelig har en fridag helt for seg selv, og som ikke ønsker noe annet enn å la timene flyte handlingsløse forbi i ensomhet, blir mer og mer desperat ettersom timene blir fylt opp av andres krav og behov. Hennes klaustrofobiske opplevelse av venninnenes besøk, av familielivets skuffelser, og muligheten for at feieren kommer akkurat denne dagen, gir leseren en følelse av at en katastrofe er på vei.
Kevin guider leseren gjennom en helt vanlig dag på jobb på bensinstasjonen, med bollesalg og pappeskebretting. Men akkurat denne dagen konfronteres Kevin med ekskjærestens tilbakekomst til bygda, eksen som han aldri helt kom over selv om det er 12 år siden hun forlot ham. Kevins ulykkelige kjærlighetsliv speiles også i hans tilsynelatende skuffende fotballkarriere. Når den hete oktoberdagen går mot slutten må Kevin avgjøre om han skal la fortiden stå i veien for muligheten for en lykkeligere fremtid.
Jessica returnerer til hjemtraktene for å ha bryllupsmottakelse etter å ha giftet seg uten noen av vennene eller familien til stede. Konfrontert med barndomshjemmet som bærer alt for sterkt preg av den avdøde farens fravær (evt nærvær), blir mange vonde minnner rippet opp i for Jessica. Leseren får se hvordan Jessica idealiserte sin alkoholiserte far, og hvordan deres forhold etterhvert ble tilskitnet på sørgelig vis. I sitt møte med fortiden revurderer Jessica sitt forhold til ektemannen mens hun venter på hans ankomst i bygda.
Lydia, Jessicas mor, forteller oss om sine hemmelige utflukter med Dronning (!) Sonja. Disse utfluktene er Lydias måte å flykte fra virkeligheten på. Lydia er enke, datteren ser hun knapt, og moren ligger på sykehjemmet, mer eller mindre ubevisst, så Lydia har lite å skryte av på syklubbmøtene sine. Da er det fint å ha en rampete venninne som Dronning Sonja som oppmuntrer til at man kan snike til seg et stykke kake før gjestene kommer.
Nu, Jävlar! er oppslukende og engasjerende. Jeg blir fort interessert i karakterenes historier, selv om de sliter. Følelsen av en kommende katastrofe er tilstede gjennom hele boka, ikke bare på grunn av karakterenes sjelegranskinger, men også på grunn av et frampek i bokens første kapittel, som fikk meg til å lure på om romanen skulle være en krim. Det var den ikke. Og det er jeg for øvrig glad for! For på tross av den hvor håpløs tilværelsen virker for disse karakterene, er det håp, og ting ordner seg på en måte. Det er en historie til å bli glad i, og mennesker til å bli glad i, og jeg syns romanen er flott sommerlesning (eller høst-, vinter-, eller vår-lesning for den del!).
I tillegg var det fantastisk hvor påvirket undertegnede ble av Lindes skrivestil. Mens jeg leste boken tok jeg meg selv i å "skrive" noveller og bruddstykker i hodet mitt i samme stil som fortellerstemmen i Nu, Jävlar!. Her snakker vi om lange setninger med komma som kan gå over leddsetning etter leddsetning til over én side er dekket av én lang setning som går i bunnen av the focalizors opplevelse av verden, hvordan den varme oktoberdagen gjør at Terese knapt kan puste ordentli, hun sliter med å bøye seg, legge seg ned, stå opp, komme seg frem på grunn av den struttende magen som alltid er i veien, som hindrer hennes framgang og som holder henne fanget i sin egen kropp, som gjør at hun i skjul stapper i seg halvtørre muffins for å slukke sitt konstante søtsug, men søtsuget slipper ikke taket, det holder henne like mye i sjakk som ringen på fingeren og portrettet på veggen av hennes perfekte familie, som hun er den perfekte moren i, legens kone, lærerinnen, datteren som alltid hadde de perfekte foreldrene, barndomshjemmet som hun nå er overhode for, og der er for mye, Terese kjenner det tetner til i svelget, hun må legge seg ned, hun må hvile nå, hun må lukke øynene.........
Nu, Jävlar! anbefales masse! Les den og bli inspirert!
Lydia, Jessicas mor, forteller oss om sine hemmelige utflukter med Dronning (!) Sonja. Disse utfluktene er Lydias måte å flykte fra virkeligheten på. Lydia er enke, datteren ser hun knapt, og moren ligger på sykehjemmet, mer eller mindre ubevisst, så Lydia har lite å skryte av på syklubbmøtene sine. Da er det fint å ha en rampete venninne som Dronning Sonja som oppmuntrer til at man kan snike til seg et stykke kake før gjestene kommer.
Nu, Jävlar! er oppslukende og engasjerende. Jeg blir fort interessert i karakterenes historier, selv om de sliter. Følelsen av en kommende katastrofe er tilstede gjennom hele boka, ikke bare på grunn av karakterenes sjelegranskinger, men også på grunn av et frampek i bokens første kapittel, som fikk meg til å lure på om romanen skulle være en krim. Det var den ikke. Og det er jeg for øvrig glad for! For på tross av den hvor håpløs tilværelsen virker for disse karakterene, er det håp, og ting ordner seg på en måte. Det er en historie til å bli glad i, og mennesker til å bli glad i, og jeg syns romanen er flott sommerlesning (eller høst-, vinter-, eller vår-lesning for den del!).
I tillegg var det fantastisk hvor påvirket undertegnede ble av Lindes skrivestil. Mens jeg leste boken tok jeg meg selv i å "skrive" noveller og bruddstykker i hodet mitt i samme stil som fortellerstemmen i Nu, Jävlar!. Her snakker vi om lange setninger med komma som kan gå over leddsetning etter leddsetning til over én side er dekket av én lang setning som går i bunnen av the focalizors opplevelse av verden, hvordan den varme oktoberdagen gjør at Terese knapt kan puste ordentli, hun sliter med å bøye seg, legge seg ned, stå opp, komme seg frem på grunn av den struttende magen som alltid er i veien, som hindrer hennes framgang og som holder henne fanget i sin egen kropp, som gjør at hun i skjul stapper i seg halvtørre muffins for å slukke sitt konstante søtsug, men søtsuget slipper ikke taket, det holder henne like mye i sjakk som ringen på fingeren og portrettet på veggen av hennes perfekte familie, som hun er den perfekte moren i, legens kone, lærerinnen, datteren som alltid hadde de perfekte foreldrene, barndomshjemmet som hun nå er overhode for, og der er for mye, Terese kjenner det tetner til i svelget, hun må legge seg ned, hun må hvile nå, hun må lukke øynene.........
Nu, Jävlar! anbefales masse! Les den og bli inspirert!
No comments:
Post a Comment