Smaken av Eplekjerner av Katharina Hagena

As I can't find any inclination that this originally German novel has been translated into English, I'll write my thoughts about it in Norwegian.

Smaken av Eplekjerner er, som tittelen foreslår, en bok som passer perfekt å lese om sommeren. Dette er en roman hvor setting, eller sted driver handlingen fremover.

Iris arver bestemorens hus, og tilbringer noen dager på eiendommen for å avgjøre hvorvidt hun skal beholde det. Ettersom Iris beveger seg gjennom ikke bare selve huset, men også eiendommen som er full av frukt, urter og planter, vekkes gamle og vonde minner til liv igjen. Stedet som Iris lekte som barn skjuler nemlig mange mørke hemmeligheter som Iris må konfrontere.

Noe av det jeg likte best med denne romanen er sanseligheten den vekker hos meg som leser. Du kan virkelig kjenne lukten av frukter og blomster, og du får en svært sterk opplevelse av stedet handlingen skjer.

Som litteraturviter likte jeg også svært godt Iris' drøfting av det å glemme vs. det å huske, og hvordan disse "samarbeider". For eksempel trekker hun frem hvordan en tekst både bidrar til å huske og å glemme. Man skriver ned det man ønsker å huske av en historie, og dermed uteblir noe av det som egentlig var sannheten, man velger å glemme noe:

"Lese, det var det samme som å samle, og å samle var det samme som å oppbevare, og å oppbevare var det samme som å huske, og å huske var det samme som å ikke vite helt sikkert, og å ikke vite helt sikkert var det samme som å ha glemt, og å glemme var det samme som å falle, og disse fallene måtte ta slutt." (s. 18)

"I tillegg var det man skrev ned, noe man ikke behøvde merke seg, altså noe man trygt kunne glemme, for nå visste man jo hvor det sto, og dermed trådte det enda en gang i kraft, det som gjaldt for lesingen." (s. 19).

Gjennom sitt opphold i bestemorens hus, og i møte med mennesker som berører fortiden, tvinges Iris til å huske. Familiehistorien og de mange forbannelsene, eller fallene som Iris forteller oss har rammet kvinnene i denne familien kommer fram i lyset. Ulikt andre bøker jeg har lest som har samme "formel" (type Kate Morton), går ikke Iris spesielt dypt inn på de forskjellige hendelsene/spøkelsene fra fortiden. Hun drar dem fram, og så ferdig med den saken. Personlig tror jeg ikke romanen hadde tatt skade av å ha mer kjøtt på bena, men som lett sommerlektyre funker det fint likevel.

Ellers har romanen en tidvis lekende og morsom dialog, samt enkelte komiske scener som gjør at boken kanskje ikke er så ambisiøs, men heller ønsker å vekke ettertanke, en sanselig tilstedeværelse, og en god følelse hos leseren. Og det klarer den absolutt!

Smaken av Eplekjerner er er en vakker fortelling som passer perfekt på deilige sommerdager (eller for å frembringe dem i ditt sinns øye). Dette er visstnok Hagenas debutroman, og jeg håper virkelig at hun skriver litt lengre neste gang!

Love Virtually by Daniel Glattauer

Some books you just know that you have to read. Working in a bookshop gives me access lots and lots of great books, and I'd noticed that a few people would pick up the Norwegian translation of Love Virtually, despite the paperback cover being a bit more anonymous than most these days. The other day we got the second book by Glattauer, Every Seventh Wave, which is the follow-up to Love Virtually. Curious at last, I picked up Love Virtually (the Norwegian copy), opened it up and read the first couple of pages. The verdict was clear: I have to read this book!

I read the book in the course of an evening. It takes you on quite an emotional ride. At one point I was completely in love with the book. Then it broke my heart a few times. And then it left me empty. I'm glad I'll start reading Every Seventh Wave today, because I have to know what'll happen.

I'm not a fan of typical sappy love stories. I avoid romance novels (and films alike). The english title of this book, Love Virtually, sounds like the type of book I prefer not to read. But this is nothing like a sappy love story. As a love story, it is very different from anything I've read before.

An email sent to the wrong person triggers a correspondence between Emmi and Leo. Email after email pass between them, and the increasing interest in each other literally skips off the pages (or screen, in their case?). The characters are funny and vivid, their dialogue is amusing and intelligent, and of course Leo's research on emotional communication through emails gives it all an added dimension.

Leo points out that since they do not know each other physically, they have to read each other between the lines, and on the lines. The same goes for us as readers. We know little more about these characters than they are willing to expose to each other. And as Leo again points out, they have this dance of revealing as little about themselves as they can, so as to stay mystical and interesting to each other. So we are left as completely in the dark as they themselves are.

Eventually, however, personal things are revealed, with, at times, upsetting consequences. One of them is married with children, whereas the other keeps trying to reignite a destructive relationship. Simultaneously, Emmi and Leo's relationship evolves into something less innocent than merely email friends. The action is driven towards a need to meet and finally know each other physically, but this meeting keeps being postponed. As frustrating for the reader as for Emmi and Leo. As we get closer and closer to the climax of this final personal encounter, the story takes an unexpected turn, which left me feeling quite empty. As my boss, who's also read the book put it: "I was so angry at the end. This is a crap book. Why did it have to end this way?" This was before she knew there was a second book.

I really enjoyed this book. It is definately relevant in our time and age. The language of the novel is beautiful, the characters are funny and likeable, and the story is built up really well, with increasing suspense and frustration for the characters and readers simultaneously. At the same time it is also quite an upsetting read. Issues of fidelity is questioned, and Leo asks when is it cheating? When you exchange emails? When you listen to someone's voice on your receiver? When you dream of kissing someone? When you actually have sex with someone? As the reader I can't quite tell when the line has been crossed, and when they pass the point of no return.

I can't wait to read The Seventh Wave now and tell you my final verdict. I just hope I'm not left hanging the way I was at the end of Love Virtually.

♥

Johan Harstad launched in the USA

Norwegian author Johan Harstad has just been launched in the USA. His novel Buzz Aldrin. What happened to you in all the confusion? got good reviews by critics and amazon readers alike. I read the books years ago, and I think it's great that it's getting a larger audience.

The Norwegian publisher posted a link to an interview with Harstad about the book:

I really loved a later novel by Harstad, Hässelby, which is a metafictional work about Swedish author Gunilla Bergström's beloved childrens book "hero" Albert Åberg, Alfie Atkins in English, Alfons Åberg in Swedish, or Willi Wiberg in German (I LOOOOOVED him as a kid - and still do!). It tells the story of the adult Alfie Atkins, who is trying to make sense of his life after his father passes away. We learn more about the years that have passed between the character as we knew him in the children's book, and up until the present story, in which he is 42. We get the story of Albert's journeys to Hong Kong, Germany and France, and I especially love the star wars stormtroopers photoshoot references. As the story progresses, the tone becomes more ominous, and certain elements in the narrative reminded me of Paul Auster's New York Trilogy. Read it!

Tromsø Bibliotek

Like many booklovers, bookshops can keep me busy for hours. Despite working in one myself, browsing the shelves of any given bookshop is an utter pleasure. It's also nice to be able to do that in beautiful surroundings, and so I've decided to post entries about my fave book browsing places.

The first one is not a bookshop, but the library in my home town Tromsø, which makes me really proud to be a "Tromsøværing". It used to be a movie theatre back in the day, and while the roof, which somewhat resembles the Sydney Opera house, has remained, the walls have been replaced with glass, which gives lots of natural light during summer, and makes it modern and warm.

It has become a vibrant place where people come to study, read books and newspapers, surf the net, do homework, attend literature events, or simply hang out. My fave spot is on the third floor, occupying one of the reading chairs in front of the window overlooking town. Inspiring and comfortable to look at the people passing by outside, going about their lives.

Nu, Jävlar! av Heidi Linde

Nu, Jävlar! by Heidi Linde is a Norwegian novel (and not Swedish despite the title!), so I'll blog about it in Norwegian.

Det tok litt tid for meg å komme inn i denne romanen. Ikke fordi den ikke var velskrevet, og plottet ikke fenget, men fordi det var litt uklart hva slags type roman dette var. Begynnelsen syder nemlig med en dyster stemning om at noe kommer til å gå galt før denne dagen er over. Ja, for handlingen forløper seg over kun én dag (en unormalt varm dag i oktober), selv om forhistoriene til karakterene rulles opp.

Handlingen er lagt til en bygd sørpå. Det er fire focalizors, altså karakterer hvis synsvinkel vi ser handlingen fra. Gravide Terese, nygifte Jessica, hennes mor Lydia og den tidligere lovende fotballspilleren Kevin. Terese som endelig har en fridag helt for seg selv, og som ikke ønsker noe annet enn å la timene flyte handlingsløse forbi i ensomhet, blir mer og mer desperat ettersom timene blir fylt opp av andres krav og behov. Hennes klaustrofobiske opplevelse av venninnenes besøk, av familielivets skuffelser, og muligheten for at feieren kommer akkurat denne dagen, gir leseren en følelse av at en katastrofe er på vei.

Kevin guider leseren gjennom en helt vanlig dag på jobb på bensinstasjonen, med bollesalg og pappeskebretting. Men akkurat denne dagen konfronteres Kevin med ekskjærestens tilbakekomst til bygda, eksen som han aldri helt kom over selv om det er 12 år siden hun forlot ham. Kevins ulykkelige kjærlighetsliv speiles også i hans tilsynelatende skuffende fotballkarriere. Når den hete oktoberdagen går mot slutten må Kevin avgjøre om han skal la fortiden stå i veien for muligheten for en lykkeligere fremtid.

Jessica returnerer til hjemtraktene for å ha bryllupsmottakelse etter å ha giftet seg uten noen av vennene eller familien til stede. Konfrontert med barndomshjemmet som bærer alt for sterkt preg av den avdøde farens fravær (evt nærvær), blir mange vonde minnner rippet opp i for Jessica. Leseren får se hvordan Jessica idealiserte sin alkoholiserte far, og hvordan deres forhold etterhvert ble tilskitnet på sørgelig vis. I sitt møte med fortiden revurderer Jessica sitt forhold til ektemannen mens hun venter på hans ankomst i bygda.

Lydia, Jessicas mor, forteller oss om sine hemmelige utflukter med Dronning (!) Sonja. Disse utfluktene er Lydias måte å flykte fra virkeligheten på. Lydia er enke, datteren ser hun knapt, og moren ligger på sykehjemmet, mer eller mindre ubevisst, så Lydia har lite å skryte av på syklubbmøtene sine. Da er det fint å ha en rampete venninne som Dronning Sonja som oppmuntrer til at man kan snike til seg et stykke kake før gjestene kommer.

Nu, Jävlar! er oppslukende og engasjerende. Jeg blir fort interessert i karakterenes historier, selv om de sliter. Følelsen av en kommende katastrofe er tilstede gjennom hele boka, ikke bare på grunn av karakterenes sjelegranskinger, men også på grunn av et frampek i bokens første kapittel, som fikk meg til å lure på om romanen skulle være en krim. Det var den ikke. Og det er jeg for øvrig glad for! For på tross av den hvor håpløs tilværelsen virker for disse karakterene, er det håp, og ting ordner seg på en måte. Det er en historie til å bli glad i, og mennesker til å bli glad i, og jeg syns romanen er flott sommerlesning (eller høst-, vinter-, eller vår-lesning for den del!).

I tillegg var det fantastisk hvor påvirket undertegnede ble av Lindes skrivestil. Mens jeg leste boken tok jeg meg selv i å "skrive" noveller og bruddstykker i hodet mitt i samme stil som fortellerstemmen i Nu, Jävlar!. Her snakker vi om lange setninger med komma som kan gå over leddsetning etter leddsetning til over én side er dekket av én lang setning som går i bunnen av the focalizors opplevelse av verden, hvordan den varme oktoberdagen gjør at Terese knapt kan puste ordentli, hun sliter med å bøye seg, legge seg ned, stå opp, komme seg frem på grunn av den struttende magen som alltid er i veien, som hindrer hennes framgang og som holder henne fanget i sin egen kropp, som gjør at hun i skjul stapper i seg halvtørre muffins for å slukke sitt konstante søtsug, men søtsuget slipper ikke taket, det holder henne like mye i sjakk som ringen på fingeren og portrettet på veggen av hennes perfekte familie, som hun er den perfekte moren i, legens kone, lærerinnen, datteren som alltid hadde de perfekte foreldrene, barndomshjemmet som hun nå er overhode for, og der er for mye, Terese kjenner det tetner til i svelget, hun må legge seg ned, hun må hvile nå, hun må lukke øynene.........

Nu, Jävlar! anbefales masse! Les den og bli inspirert!